| Vi må se samfunnet i lys av våre grunnverdier. Med disse som utgangspunkt vil vi identifisere og beskrive hva som er de fremste utfordringene, legge strategier og utforme en praktisk politikk. Vi ser følgende utfordringer som de mest sentrale: |
| Vår klode er rik på naturressurser. Ny teknologi gjør det mulig å utvikle og utvinne ytterligere ressurser og råstoffer. Ett av våre største miljøproblemer er knyttet til at vi forvalter de fornybare ressursene på en uforsvarlig måte. Naturens rikdommer ødelegges gjennom forurensing av luft og vann og ved en forvaltning av plante- og dyrearter som ikke er bærekraftig. |
| ||||||||||
Dette er i ferd med å forrykke selve balansen og samspillet i naturen. Vi bryter med naturens tålegrenser.
Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Det er ubalanse i fordelingen av ressursene. Forskjellen mellom de rikeste og de fattigste på kloden øker. Mens noen opplever overflod, lever en fjerdedel av verdens befolkning i absolutt fattigdom uten å få dekket sine mest grunnleggende behov. De som fra før har mest, tar en uforholdsmessig stor andel av jordas ressurser. Den urettferdige fordelingen og miljø-ødeleggelsene er ikke bare en utfordring for våre likhets- og frihetsidealer her og nå, men også en trussel mot generasjonene som kommer etter oss. Mangelen på likhet og økologisk balanse utfordrer våre sosialdemokratiske verdier mer enn noe annet.
I de rike landene er produksjon og forbruk basert på kortsiktig fortjeneste, på bruk og kast, anvendelse av store mengder energi og forurensende utslipp. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. En eksplosjonsartet befolkningsvekst bidrar ytterligere til dette. Slik synker en del folkegrupper lenger ned i fattigdommen.
Samtidig begynner andre land å vokse seg ut av nøden. En rekke land som før var fattige, har de siste tiårene gjennomgått en økonomisk og sosial utvikling som har løftet flertallet av befolkningen ut av fattigdom, og sikret dem et minimum av velferd. Deres andel av verdensproduksjonen øker. Forventet levealder går opp, og andelen som har høyere utdanning stiger. Flere land nærmer seg en levestandard og et forbruksmønster tilsvarende det de rike landene har. Det er vanskelig å kritisere dette så lenge høyinntektslandene bare fortsetter å øke sitt forbruk.
Forskerne gir imidlertid klar beskjed om at utviklingen fører galt av sted. Et stadig større forbruk av energi øker forbrenningen av fossile brensler, og dermed utslippet av blant annet karbondioksyd som gir global oppvarming og klimaendringer. Kjernekraftverk produserer radioaktivt avfall som kan skade alt liv i tusener av år fram i tid. Svovelutslipp gir sur nedbør, ødelegger livet i hav og vann og har lagt enkelte landområder så å si øde. Nye kjemiske stoffer introduseres uten at vi vet nok om mulige skadevirkninger av å ta dem i bruk. Innbyggere i byer over hele kloden plages av utslipp fra veitrafikken. En del av menneskenes kløkt og oppfinnsomhet misbrukes til å utvikle våpen som ikke bare skaper død og tap i øyeblikket, men som også har kapasitet til ødeleggelser som aldri lar seg gjenopprette.
Når vi er stilt overfor en slik virkelighet, har vi bare ett valg. Vi må erkjenne at menneskene ikke er naturens herskere, men er skapninger som lever i og sammen med naturen. Vi må mobilisere for endringer. Det er summen av enkeltmenneskers handlinger som har skapt problemene. Nå befinner alle land og folk seg i et skjebnefellesskap. Aldri før har rettferdig fordeling og et demokrati som strekker seg utover hvert enkelt lands grenser, vært så nødvendig.
Etter Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd er enkelte områder av verden blitt roligere. Noen gamle konflikter er lagt til side. Men nye kriger og konflikter har brutt ut - i mange tilfelle innenfor det enkelte lands grenser. Med utgangspunkt i etniske forskjeller, sosiale skiller eller tros- og meningsforskjeller egges det til vold, krig og terrorisme. Mange som rammes av krig, undertrykkelse, sosial nød og miljø-ødeleggelser, tvinges til å flykte fra sine hjem og begi seg ut på leting etter trygghet og bedre kår.
Vi ser at undertrykking av folkegrupper og enkeltpersoner blir kalt "indre anliggende". Dette kan vi ikke akseptere fordi hvert enkelt individ er enestående med ukrenkelige rettigheter. Enhver har krav på å få disse beskyttet. Verdenssamfunnet må ha mulighet til å overprøve en stats suverenitet på eget territorium, dersom individers grunnleggende rettigheter krenkes.
Økonomisk utveksling og internasjonal handel bidrar til økt kontakt på tvers av landegrensene. Men den økende handelen er også en utfordring for miljø, arbeidsplasser og sosiale ordninger. Likeså bidrar bedre transportmuligheter og stadig mer avansert informasjonsteknologi til å skape mer samarbeid og forståelse. En fri nyhetstjeneste gjør det vanskeligere for ethvert regime å holde tilbake informasjon. Men den frie informasjonsflyten gir også økte muligheter for udemokratiske krefter.
Utfordringene knyttet til fordeling, fred og miljø gjør oss avhengige av hverandre på tvers av nasjonaliteter og folkegrupper. Derfor kan ikke løsningene finnes av landene hver for seg. I stedet trengs et forpliktende globalt samspill. Det er ingen utvei å prøve å skru klokka tilbake til en tid hvor landene var mindre avhengige av hverandres handlinger og utvikling.
Verdenssamfunnet er i dag preget av at de fleste samarbeidsorganer er for svake. Dette gjør at landene i for stor grad avventer hverandres utspill og handlinger. I miljøpolitikken er få villige til å være blant de første som iverksetter tiltak som er riktige for kloden som helhet, fordi de er usikre på om andre land vil følge deres gode eksempel. Arbeidet med å innføre miljøavgifter, gjeldslettetiltak overfor de fattigste landene og en handelspolitikk mer på de fattige landenes premisser går sakte. Men de land som tar ansvar og ligger i forkant, vil skaffe seg et teknologisk og organisatorisk forsprang som er viktig i en verden der særlig de rike land uansett vil måtte foreta endringer i produksjon og levemåte.
Vi trenger land som er villige til å gå foran i verdenssamfunnet. Men behovet for effektive regionale og globale samarbeidsorganer der landene kan føre felles diskusjoner, fatte felles beslutninger om handlinger og gå sammen om gjennomføringen av dem, er enda større. De forente nasjoner er i dag svekket av medlemslandenes manglende vilje til finansiering av FNs virksomhet, samt av landenes tilbakeholdenhet med å inngå avtaler og kompromisser som kan gå på bekostning av enkeltnasjoners særinteresser.
Innsikten i hvor avhengige vi er av hverandre må gi endringer i de politiske institusjonene. Slik kan vi skape bedre muligheter for endringer i politikken. I internasjonale spørsmål må hensynet til landenes egne suverene beslutninger være underordnet hensynet til å fatte avgjørelser i fellesskap til beste for hele kloden. Vi må utvikle samarbeid som bygger på overnasjonalitet og samråderett. Det vil si at prinsippet om bindende flertallsbeslutninger også må aksepteres internasjonalt. Hvis ikke vil det i framtida bli de som ønsker minst samarbeid mellom nasjonene, foruten de sterkeste aktørene i det internasjonale markedet, som får prege utviklingen.
Overnasjonale styringsmekanismer er avhengige av oppslutning blant folk i de ulike landene. Erkjennelsen av at det vi selv gjør påvirker andre, og at det andre gjør påvirker oss, er større enn den var før. Likevel er fellesskap noe de fleste forbinder med de nære omgivelsene, ikke med det internasjonale samfunnet. Det er derfor en krevende oppgave å lage politiske organer på tvers av landegrensene som har legitimitet til å fatte beslutninger på vegne av oss alle.
Et arbeidsliv med plass til alle
| Arbeid er kilde til rettigheter, større muligheter og økt velstand. Arbeid til alle er det viktigste elementet i en politikk som sikrer økonomisk trygghet for den enkelte, rettferdig fordeling og et trygt fundament for velferdsordningene. Økt sysselsetting gir vekst i samfunnsøkonomien og mulighet til å kreve inn skatter medspiller og garantist. Dette samspillet må fortsette. |
| ||||||||||
De siste årene har det gjennom solidaritetsalternativet, som er et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, vært mulig å snu en utvikling med økende ledighet til økt sysselsetting og synkende ledighetstall. Arbeidtakerne forpliktet seg til solidaritet i lønnsoppgjørene, arbeidsgiverne forpliktet seg til å skape flere arbeidsplasser, og myndighetene forpliktet seg til å gjøre arbeidsmarkedstiltak og velferd bedre. En slik kollektiv fornuft har hele samfunnet fordel av. Derfor vil vi utvikle solidaritetsalternativet videre.
Samarbeidet må fortsette også fordi det fortsatt er for mange som ønsker arbeid som ikke får det. Særlig er det avgjørende å hindre langtidsledigheten. Den har først og fremst strukturelle årsaker, som at de lediges utdannelse og bosted ikke står i forhold til de ledige jobbene.
En viktig nøkkel til en god samfunnsutvikling ligger i menneskelig skaperkraft, kunnskap og i våre muligheter til å utvikle og utnytte ny teknologi. Arbeidslivet er en arena hvor menneskenes evner og kunnskaper tas i bruk til beste for den enkelte og for fellesskapet.
Historisk handler vår kamp for rettferdig fordeling om kampen mellom arbeid og kapital. Denne fordelingskonflikten er ikke avskaffet. Vi må fortsatt utvikle demokratiske redskaper for styring og fordeling av kapitalen. Men i informasjonssamfunnet har utdanning enda større betydning for fordeling av inntekt og innflytelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å gi alle mulighet til utdanning og kvalifisering. De raske endringene i samfunnet, informasjonsmengden og de teknologiske nyvinningene gjør at utdanning ikke lenger er noe den enkelte kan skaffe seg en gang for alle i barne- og ungdomsårene. Muligheten til utdanning må gjelde hele livet igjennom.
I dag er etter- og videreutdanning i arbeidslivet svært skjevt fordelt. De som har mye utdanning fra før, får mest, og de som har minst, får minst. I tillegg har både næringslivet og offentlige virksomheter en systematisk tendens til å underinvestere i kunnskap for arbeidstakerne. Derfor er det behov for samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og staten i fellesskap tar ansvaret for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Dette kan forebygge at forskjeller utdypes og at nye ulikheter oppstår.
Kunnskap og kreativitet er produksjonsmidler som arbeidstakerne selv eier. Det er en eiendom ingen kan kommanderes til å gjøre bruk av. Derfor er en strategi for livslang læring og kvalifisering også en strategi for demokratisering av arbeidslivet. Arbeidet må organiseres slik at den enkelte får økt innflytelse i arbeidssituasjonen. Demokrati og samarbeid vil være en forutsetning for vekst og utvikling i virksomhetene.
Det er store forskjeller knyttet til arbeidsmiljø og innflytelse arbeidstakere imellom. Dårlige arbeidsforhold er en utfordring fordi det både rammer den enkeltes livskvalitet og samfunnets bærekraft. Ofte er det slik at dårlig arbeidsmiljø og lav lønn henger sammen. Mange arbeidstakere må forlate yrkeslivet før de selv ønsker. Uføretrygding som følge av belastningslidelser og psykiske lidelser forekommer helt ned i 30 - 40-årsalderen.
Kvinner er særlig utsatt fordi mange er i yrker hvor det psykiske og fysiske arbeidsmiljøet er blant de tøffeste. Omsorgsyrkene hører med blant disse. Mange tilpasser seg med deltidsstilling, andre ødelegger helsa si, mens noen velger å trekke seg helt ut av yrkeslivet. Belastningen på kvinner er stor også fordi de fortsatt har flest oppgaver på hjemmebane, selv om nye generasjoner menn tar mer ansvar på dette området enn før.
Eldre arbeidstakere er særlig utsatt fordi de har vært i arbeidslivet i mange år og kan ha vanskeligere for å mestre omstillinger. Retrettstillinger som de eldste tidligere kunne få de siste årene av yrkeslivet, finnes i stadig mindre grad på arbeidsplassene. Igjen blir løsningen for mange å gå over på uføretrygd eller førtidspensjon. Også mange innvandrere og flyktninger møter problemer på arbeidsmarkedet. Dette kan ha flere årsaker, blant annet vansker med godkjenning og konvertering av utenlandsk utdanning og manglende norskkunnskaper.
Begrepet arbeid betyr ikke bare lønnsarbeid. Arbeid er kilde til utvikling og verdiskaping i bred forstand. Dette er virksomhet som foregår også på andre arenaer enn i yrkeslivet, og som ikke lar seg måle i penger alene. Omsorg og utdanning er like verdifullt som det arbeidet som gir lønnsinntekt. Den enkeltes mulighet til utvikling er avhengig av at de ulike formene for arbeid ses i sammenheng, og at de lar seg kombinere på ulike stadier i livet.
Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må være plass også for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke er topp effektive. Arbeidstidsløsninger må være tilpasset folks livssituasjon. Ingen bør settes i en situasjon som gjør at de må velge mellom å få barn eller å være økonomisk selvstendige gjennom lønnsarbeid. Våre verdier om frihet, likeverd og solidaritet gjør at vi ikke kan godta et yrkesliv der det ikke er rom for alle som vil jobbe. Det gode arbeid må realiseres gjennom demokrati, mulighet til utdanning, arbeidstidsordninger som passer folks liv, og tilpassede arbeidsoppgaver. Dette kan vi få til gjennom politisk vedtatte velferdsordninger, men også ved fordeling av verdiskapingen i arbeidslivet.
Overskuddet av vår felles arbeidsinnsats skal fordeles rettferdig. I et land hvor velstanden er stor, er ikke lønnsøkninger den eneste måten å ta ut overskudd på. Pensjon, tid til omsorg eller bedre mulighet til utdanning, er eksempler på alternative goder. Slik kan kapitalen tas i bruk til å skape velferd og nye arbeidsplasser. Kapitalen må fungere som et felles redskap i samfunnsbyggingen, og ikke høstes av kortsynte, profittorienterte eierinteresser. Blandingsøkonomien forutsetter at de som forvalter kapital er seg sitt samfunnsansvar bevisst. En slik holdning kan drives fram av en sterk fagbevegelse. Statlig eierskap i næringslivet kan bidra til det samme, og i tillegg sikre balanse mellom norsk og utenlandsk eierskap.
Et annet område hvor samarbeid er helt nødvendig, er i forholdet mellom by- og distriktsutvikling. Arbeiderpartiet har gjennom hele etterkrigstiden ført regionalpolitikk etter oppskriften "by og land, hand i hand". I stedet for å spille på motsetninger og konkurranseforhold mellom distriktene og bykommunene, bygger vi på at by og land er gjensidig avhengige av hverandre. Bare ved å ta i bruk hele landets ressurser er det mulig å bygge et tilstrekkelig næringsgrunnlag og ta vare på og utvikle kultur og velferd.
Arbeiderpartiet vil opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, både ved å skape nye arbeidsplasser og ved å utvikle primærnæringene. Likeverdige velferdstilbud skal fortsatt bidra til å opprettholde bosettingsmønsteret. Dette vil også gi mange unge med god utdanning et arbeidstilbud i flere kommuner, og dermed større frihet i valg av bosted.
Forskjellene i levekår finnes i dag ikke først og fremst mellom by og land, men innen den enkelte region eller by. Innsatsen for å bedre levekårene må settes inn der tilbudet er dårligst, samtidig som tilbudet skal opprettholdes og videreutvikles der det i dag er godt.
| Den norske velferdsstaten skal omfatte alle. Velferdssamfunnet er bygget på at vi i fellesskap oppnår mer enn om hver enkelt er sin egen lykkes smed. Dersom denne innsikten skal prege samfunnet, må alle kjenne at de har en del i fellesskapet. Et velferdssamfunn der alle har rettigheter og plikter, er tryggere og mer rettferdig enn et samfunn der offentlige ordninger er basert på barmhjertighet og veldedighet overfor de som har minst. |
| ||||||||||
Velferdsordningene er vårt viktigste virkemiddel til utjamning og fordeling. De forskjellsbehandler til fordel for de som i utgangspunktet trenger det mest. Det er nødvendig for å sikre like muligheter, utjevne sosiale forskjeller mellom folk og dermed skape trygghet.
Vi kan ikke nøye oss med å bevare og forsvare etablerte trygder, overføringer og tjenester og de resultatene som er oppnådd. Sosialdemokratiet må evne å se hva som skaper forskjeller i dagens velferdssamfunn, og prioritere til fordel for de som har minst, slik at fordelingen stadig blir bedre. Dersom vi i stedet for å ta oss tid til å analysere ulikhetene, lytter til de som til enhver tid skriker høyest, risikerer vi å la misnøye skapt av stadig stigende forventninger hos de som har det bra, styre vår kurs.
Forskjellene mellom de som mottar lønnsinntekt er mindre enn før. Men det vanskelige arbeidsmarkedet og den høye ledigheten på begynnelsen av 1990-tallet førte til at flere ble langvarig avhengige av ulike trygdeytelser, som gir lavere inntekt enn lønn. Samtidig har kapitalinntektene steget noe. I sum har dette ført til at forskjellen mellom de som har aller lavest og aller høyest inntekter, har steget noe. Arbeiderpartiet kan ikke akseptere at de økonomiske forskjeller mellom folk skal øke, og vil fremme tiltak for mer rettferdig fordeling.
Levekårsproblemene til dem som har minst, er knyttet til mangel på arbeid, til livsfase, til utdanningsnivå, til sivil status, funksjonshemming og til etnisk bakgrunn. Det handler om et arbeidsliv med høye krav til formell kompetanse og effektivitet, om psykiske problemer, om rusmisbruk og om en tilværelse bygd på sosialhjelp eller trygd som det er vanskelig å komme ut av. Problemer har i tillegg en tendens til å hope seg opp hos noen grupper og enkeltpersoner. Vår utfordring må være å finne virkemidler og legge strategier for å skape mer likhet i menneskers livssjanser og levekår. Sosialdemokratiet godtar ikke at forskjellene øker eller at noen faller utenfor.
Ulike velferdsordninger må veies mot hverandre når vi vil finne ut hvilke tiltak som er best egnet til å skape likhet. Trygde- og kontantoverføringer er med på å sikre alle et minimum av velstand, men de kan også lett bli en sovepute og en erstatning for tjenester og tilbud som ikke eksisterer. Samtidig som kontantoverføringene øker, er ulikhet og mangler i tjenestetilbudet med på å befeste og skape forskjeller. Et barn i førskolealder som til tross for søknader ikke får barnehageplass, taper noe det er vanskelig å erstatte med høye kontantoverføringer. Arbeidsledighetstrygd er med på å berge økonomien til den enkelte ledige, men det er først og fremst tilbud om utdanning eller opplæring som kan få vedkommende over i arbeid igjen - og dermed hindre at forskjellene utvides.
Over en million av Norges befolkning mottar trygdeytelser, to millioner har lønnsarbeid. Forholdet mellom antallet som har lønnsarbeid og de som mottar trygd, vil bli enda skjevere et stykke ut i neste århundre. Som en følge av bedre sosiale og helsemessige forhold og fordi det fødes færre barn enn for noen tiår tilbake, vil andelen eldre øke. Behovet for helsetjenester og eldreomsorg vil bli større, og de som er pensjonister vil ha tjent opp rett til større utbetalinger fra folketrygden enn dagens eldre har. Økende pensjons- og velferdsutgifter må dekkes av yrkesbefolkningen og fellesskapets sparing. Vi må gjøre fordelingspolitiske valg nå som kan sikre velferdssamfunnets økonomi inn i et nytt årtusen.
Satsing på utdanning og forskning er utgifter til inntekts ervervelse. Det gir arbeidsplasser og økt verdiskaping, noe som er nødvendig for å bære velferdsordningene økonomisk. Erfaringene viser at land som har høy ledighet, også er tvunget til å skjære i velferden. Noen land er kommet inn i en ond sirkel der store underskudd i offentlige budsjetter tvinger fram stadig nye nedskjæringer med økende ledighet som resultat.
Vårt alternativ må være å husholdere slik at velferdssamfunnet ikke kommer i en gjeldsklemme. Da må vi ha kontroll med både inntekts- og utgiftssiden i det offentlige regnskapet. Dersom vi bevilger oss mer enn økonomien tillater, er det de som er mest avhengige av vår felles velferd, som taper mest. Da settes arbeidet for likhet i revers.
Retten til hjelp ved sykdom er grunnleggende for like vilkår og livskvalitet. Ny teknologi og medisinske oppdagelser gjør det mulig å kurere flere sykdommer og lidelser. Men flere og bedre behandlingstilbud gir også økt etterspørsel og ventelister. Til tross for at det aldri er behandlet flere i norsk helsevesen, er ventetiden fortsatt for lang for mange pasienter. Nye behandlingsmetoder og flere eldre i befolkningen stiller krav om større bevilgninger til helse i årene som kommer. Samtidig utfordres vår evne til å prioritere, organisere og samarbeide bedre innenfor helsevesenet, og vår vilje til å satse på tiltak som forebygger sykdom.
De siste to tiårene er det gjennomført en revolusjon med hensyn til likestilling. Kvinnene har i økende antall gått ut i arbeidslivet og blitt økonomisk selvstendige. I dag er to tredjedeler av småbarnsmødrene yrkesaktive, og stadig flere tar heltidsjobb. Dette har skapt store endringer blant annet i familiemønsteret. Velferdssamfunnet har møtt forandringene med tilbud om permisjonsordninger for foreldre, flere barnehageplasser og utbygging av eldreomsorgen. Dette har gjort det enklere å kombinere familieliv, omsorg og jobb.
Kvinnene er særlig avhengige av velferdsordningene, i dobbelt forstand. Slike ordninger gjør yrkesaktivitet mulig, og mange kvinner har sitt lønnsarbeid i offentlig sektor. Velferdsordninger er en forutsetning for likestilling. De er vesentlige for at kvinner og menn skal ha samme mulighet til selvstendighet og til å realisere sine ønsker og mål. Men likestilling må ikke bare innebære at kvinner gjør seg gjeldende på områder hvor mennene tidligere har vært dominerende. Det må også bety en oppvurdering av kvinners verdier og innsats.
Likestillingen mellom menn og kvinner er ikke fullført. Fortsatt er det systematiske forskjeller i lønn og formue, i ansvar for barn og annet omsorgsarbeid, i arbeidsforhold, i makt og i ledelse. Også på andre områder i samfunnet er det et stykke igjen før like muligheter for alle er en realitet. Dette henger i stor grad sammen med holdninger og fordommer, som blant annet rammer mennesker med bakgrunn i en etnisk minoritet og mennesker med homofil legning. Homofile har som gruppe fått mange av sine juridiske rettigheter fastslått. Men mange opplever likevel diskriminering og en tøff sosial hverdag.
Gjensidighet mellom individ og fellesskap
| De sosialdemokratiske prinsippene bygger på at alle mennesker er enestående og likeverdige individer som fungerer best i et fellesskap. Menneskene trenger hverandres gjensidige respekt og anerkjennelse. Den enkeltes egenverd er knyttet til de andre. Det sterke mennesket er ikke den som kan stå alene, men den som erkjenner å være avhengig av andre, og i andre ser den menneskelige verdighet som gjør solidaritetstanken virkelig. |
| ||||||||||
Et samfunn består av enkeltmennesker som tar ansvar for hverandre, og som evner å samhandle om felles mål de setter seg.
Sosiale, psykologiske, demokratiske og etiske behov og hensyn er like sentrale for menneskets utvikling og trivsel som de økonomiske. Samfunnet er i dag preget av et mangfold av normer, meninger og kulturuttrykk. Dette gir større frihet og gjør toleranse til en nødvendighet. Toleranse innebærer å åpne for mangfold i verdier og i hvordan moralske retningslinjer utformes og fortolkes, men det må også innebære enighet om allmenne prinsipper.
I mangfoldet er det mange som leter etter røtter, noe bestandig og varig. De søker en sammenheng å se seg selv i som kan gi identitet - noe som er avgjørende for å kunne møte raske forandringer med trygghet og aksept. Kulturaktiviteter kan både hjelpe den enkelte til å utvikle identitet og bringe oss nærmere hverandre. Kulturens potensiale til opplevelse, innsikt og utfoldelse behøves derfor mer enn noensinne i informasjons- og teknologisamfunnet. Vi må både skape likhet i muligheter og mangfold i uttrykk. Gjennom kulturpolitikken skal vilkårene legges til rette, slik at den enkeltes skaperevne og kreativitet får komme til uttrykk på flest mulig områder.
Forholdet mellom individ og fellesskap må være gjenstand for en kontinuerlig gjennomtenkning. Dette er særlig viktig i en tid med store forandringer på alle plan. Det er nødvendig at vi stadig vurderer om de institusjoner og virkemidler som bygges tjener enkeltmennesket, og om de er innrettet slik at folk finner det rimelig og rasjonelt å opptre med lojalitet og ansvar i forhold til dem. Graden av ansvarsfølelse i forhold til ordninger og tjenester vi forvalter i fellesskap, avhenger av at de innrettes og fungerer slik at enkeltmennesker kjenner eierskap til dem.
Mange har problemer med å følge med i tempoet i samfunnsutviklingen, og med å finne fram i den enorme mengden informasjon de gis tilgang til. Politiske beslutninger blir noe mange tilpasser seg i etterkant, uten å bruke sine muligheter til å påvirke dem i forkant. Resultatet kan bli avmakt, pessimisme og mindre tro på at det er mulig å være med på å styre utviklingen. Risikoen er at demokratiets kjerne - det at alle er like mye verdt og derfor har lik rett til å la sin stemme bli hørt, ikke blir virkeliggjort fullt ut.
Vårt utgangspunktet er at den enkelte i størst mulig grad skal ha innflytelse over avgjørelser som har betydning for ens egen livssituasjon. Muligheten til påvirkning og innflytelse må starte der den enkelte er - i nabolag, nærmiljø, klasserom og på arbeidsplasser. Barn og unge må trekkes mer inn i beslutningsprosesser som angår dem. På den måten kan vi være med på å skape politisk engasjement og aktiv samfunnsdeltagelse hos de unge. Dersom mulighetene til å bli hørt og være med å bestemme er for få, blir det lett å miste troen på at det går an å påvirke utviklingen nasjonalt og globalt. Derfor er det alvorlig når vi mange steder opplever at engasjementet og deltakelsen i lokaldemokratiet skranter.
Siden våre folkevalgte organer er bygget opp med utgangspunkt i partiene, er dette en særlig utfordring for dem. Partiene har et ansvar for å sette i gang debatt, trekke folk med og være et redskap for å kanalisere meninger og deltakelse før beslutningene fattes. Derfor skal rådslag, brede debatter og dialog være Arbeiderpartiets arbeidsmåte.
Et levende demokrati med folkelig engasjement og debatt forutsetter også at vi evner å sette kritisk søkelys på hvordan det politiske liv og valgordningen fungerer. Valgordningen må hele tiden være gjenstand for debatt, med sikte på at den skal bidra til å skape maksimal deltakelse og engasjement.
Informasjonsteknologi representerer både muligheter og farer for demokratiet. Nye kommunikasjonsverktøy kan gi økt kunnskap og deltakelse, og sette den enkelte bedre i stand til å velge i informasjonsflommen. Men de kan også gi større forskjeller som en følge av at noen lærer å beherske disse verktøyene, mens andre ikke gjør det. Den nye informasjonsteknologien må tas i bruk for å øke folks påvirkningsmuligheter i politikken og overfor forvaltningen. Resultatet vil i stor grad være avhengig av at politiske beslutninger sikrer tilgjengelighet og opplæring i dataverktøyene.
Forskningen gir oss ny innsikt på stadig flere områder. Dette er innsikt som vi i fellesskap forvalter på godt og ondt. Den medisinsk-tekniske utviklingen gjør det mulig å reparere stadig flere skader og sykdommer. Bioteknologien setter mennesket i stand til å påvirke grunnforutsetningene for selve livet. Lidelser som for få år siden var dødelige, kan i dag helbredes. Kunnskap om gener og arveanlegg gjør det mulig å drive forebygging og behandling. Men de nye mulighetene stiller oss også overfor vanskelige valg. Det gjelder for eksempel i tilfeller hvor det framkommer informasjon om alvorlige skader ved fosteret tidlig i svangerskapet, og hvor kvinnen må velge mellom abort og å bære fosteret fram.
Vår økte kunnskap gjør det nødvendig å trekke opp grenser for hva som er etisk forsvarlig. Forskning og utvikling må være under demokratisk kontroll. Respekten for menneskets likeverd og prinsippet om et solidarisk samfunn må være utgangspunkt for hva vi som sosialdemokrater ønsker også på dette området.
Offentlige tjenester må evne å nå velferdspolitiske mål om likestilling og frihet. I dag er det for mange som opplever velferdsstaten som byråkratisk, lite serviceinnstilt, upersonlig og vanskelige å finne fram i. Ekstra alvorlig er dette fordi det særlig rammer de som stiller svakest. Det kan være en arbeidsledig ungdom som verken sosialkontor, arbeidskontor eller skolekontor ser seg i stand til å hjelpe. Det kan være rusmiddelmisbrukeren som er motivert for behandling den ene uka, men ikke den neste, og som ikke klarer å forholde seg til avtaler med sosialkontoret. Andre kommer til kort overfor et utdanningssystem, et arbeidsliv og et samfunn som kanskje ikke i tilstrekkelig grad lar den enkelte ta utgangspunkt i seg selv, sette sine egne mål, og gis mulighet til å nå dem.
For å bevare fellesskapsløsningene må de offentlige tilbudene være tilstrekkelige og av god kvalitet. Men like viktig - de må være mulige å påvirke for den enkelte. Sosialdemokratiets tro på mennesket som skapende gjør at vi ikke definerer valgfrihet som tilstrekkelig for medbestemmelse. Den enkelte skal først og fremst ha rett til å påvirke utformingen av velferdsordningene ut ifra sitt eget ståsted og sine behov. En slik åpenhet og rett til medbestemmelse er ingen trussel mot fellesskapet, men en forutsetning for å bevare det.
Vår økende private rikdom utfordrer fellesskapsordningene. I Norge har stadig flere råd til å kjøpe en operasjon, en barnehageplass eller en omsorgstjeneste i det private markedet - hvis det offentlige tilbudet ikke er godt nok. Dette kan bidra til å fjerne en viktig bærebjelke i velferdsstaten, nemlig at vi tar ansvar for hverandre på tvers av samfunnslagene. Når alle benytter de samme helse- og omsorgstilbudene og går i den samme skolen, øker også motivasjonen til å opprettholde kvaliteten i tilbudene. Arbeiderpartiet sier derfor nei til privatisering av viktige fellesskapsordninger.
Offentlig velferd og personlig ansvar er ikke motsetninger, men to sider av samme sak. Den ene formen for fellesskap utelukker ikke den andre. Felles ansvar for eldreomsorg, barnevern og skolefritidsordninger er med på å trygge hverdagen for den enkelte, men dette skjer ikke på bekostning av den innsatsen hver enkelt gjør som nabo, venn eller slektning. I tillegg blomstrer ulike frivillige organisasjoner som gir hjelp og omsorg som aldri før. De organiserer blant annet frivillighetssentraler, eldresentra og besøkstjenester.
En del av forklaringen på negative utviklingstrekk i samfunnet kan være manglende sosiale nettverk, og lite gjensidighet og kontakt med andre. Vi ser at kriminaliteten øker, og det samme gjør rusmisbruk og psykiske lidelser. Selvmord er en av de hyppigste dødsårsakene blant unge mennesker. Mange opplever ensomhet og isolasjon. Et viktig mottrekk kan være å bygge på de fellesskapene som finnes, og med utgangspunkt i disse følge opp de som har problemer. Alle menneskelivets utfordringer lar seg ikke løse gjennom politiske vedtak, velstand og velferd. Hvert enkelt menneske må ta ansvar for seg selv og for andre.
Nabolag, boområder og skoler er fortsatt sentrum for felles aktiviteter. Men aktiviteten endres og flyttes i takt med kvinners økte yrkesdeltakelse og med at barn tilbringer mye av dagen i barnehager og skolefritidsordninger. Til tross for at tid er et knapphetsgode for mange barnefamilier, deltar svært mange barn og voksne i en rekke aktiviteter på fritida. Det oppstår stadig nye fellesskap og kommunikasjonsformer i organisasjonsliv, trim, idrett og kulturaktiviteter. Mye sosial aktivitet er knyttet til det å være ansatt på samme arbeidsplass.
Eldresentra, fritidsklubber og skolefritidsordninger med ulike kulturaktiviteter gir anledning til utfoldelse og fellesskap med andre. Slike møteplasser er viktige for kontakt og ansvar mennesker imellom. Utfordringen må være å nå fram til de som faller utenfor de sosiale nettverkene, fordi de mangler familierelasjoner, arbeidsmiljø eller aktiviteter å dele med andre.
Den enkeltes mulighet til å engasjere seg henger sammen med maktforholdene i samfunnet. De har på mange måter endret seg i de senere tiårene, og vi vil derfor ta initiativ til en ny maktutredning. Den bør ta utgangspunkt i hvordan det enkelte menneske har mulighet til å påvirke sine livsvilkår, og hvordan det norske samfunnet preges av nærkontakt med sterke internasjonale, teknologiske og økologiske drivkrefter. Den må også ta opp spørsmålet om fordeling, rettferdighet og solidaritet, og hvordan nye samfunnsmønstre kan bære i seg kimer til nye sosiale skiller.
Videre må en ny maktutredning belyse profesjonenes rolle, og de maktstrukturer og strategier som de forskjellige profesjonene representerer. Den bør også drøfte spørsmål som betingelsene for et aktivt lokaldemokrati, de frivillige organisasjonenes rolle og muligheter, kommunenes dominerende plass i offentlig sektor, utviklingen av informasjonsteknologi, internasjonaliseringen av hele samfunnet, massemedienes makt og evne til å sette dagsorden, endringene i familiemønsteret, arbeidet for kvinnenes likestilling, samt spesialiseringen på arbeidsplassene og den økende betydningen av ferdigheter og kunnskap.
 |
 |
 |
| Web-redaksjonen | Våre sider ses best i Internet Explorer eller Netscape 3.0 eller høyere. | Til hovedsiden |