Arbeiderpartiets program for perioden 1997-2001

Arbeid for alle

Solidarisk økonomi Langsiktig eierskap Et rettferdig skattessystem Forsikning og utvikling Etter- og videreutdanning for arbeidstakere Arbeidstid

Entrepenørskap og næringsutvikling Livskraftig landbruk - levende bygder Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene By og land, hand i hand Samisk kultur- og næringsutvikling

Full sysselsetting er det overordnede målet for Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Det gir trygghet og vekst for den enkelte, og er en avgjørende forutsetning for økt verdiskaping og velferdsbygging. Derfor har alle parter i samfunnet felles interesse av å skape flere jobber. Dette er grunnlaget for solidaritetsalternativet, som innebærer et forpliktende samspill mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. Det forutsetter at alle parter setter full sysselsetting i høysetet, og at ingen ensidig forsyner seg av overskudd og fortjeneste ut ifra snever egeninteresse. For at innsatsen for arbeid til alle skal kunne følges opp og forsterkes, trengs et stabilt kostnadsnivå og forpliktende inntektspolitisk samarbeid. I oppgangstider er det store muligheter for dette, men også økende fare for at viljen til solidarisk lønnspolitikk og helhetstenkning reduseres. Desto viktigere er det at fordelene som er oppnådd ved solidaritetsalternativet i form av flere jobber, økt reallønn og økonomisk rom for nye velferdsreformer, tas godt vare på og utvikles videre. Arbeiderpartiet vil derfor gå inn for en videreutvikling av solidaritetsalternativet. Det skal stadig bygge på arbeidslinja, bruk av sysselsettingstiltak og solidaritet i lønnspolitikken, men også gis nye elementer.

" Når inntekter og overskudd øker, må handlingsrommet brukes til å forebygge nedgang og styrke innsatsen for arbeid til alle. Solidaritetsalternativet skapte lav prisstigning og økt sysselsetting i første halvdel av nittitallet. Det bør utvikles til varige og forpliktende samhandlinger på flere felter mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. "

Å fremme kunnskap og forskning er særlig viktig for å forebygge ledighet og skape framtidsrettet utvikling. Rett til etter- og videreutdanning bør være ett nytt hovedelement i solidaritetsalternativet. Det må gjennomføres ved at både arbeidsgivere, fagbevegelsen og staten bidrar. Økt satsing på forskning og nyskaping skal utvikles ved samspill mellom myndigheter og bedrifter, og mer risikokapital skal framskaffes for å gjøre bruk av utviklings- og forskningsresultatene. Fellesskapet bør også bruke mer av den offentlige sparingen til å styrke verdiskapingen og det langsiktige og kompetente eierskapet i norsk næringsliv.

Det er nødvendig med en velfungerende offentlig sektor for å skape full sysselsetting. Gode fellestjenester og en effektiv infrastruktur er forutsetninger for å utvikle et konkurransedyktig næringsliv og nye arbeidsplasser. Samtidig står det offentlige selv for en betydelig del av verdiskapingen og den økte sysselsettingen. I offentlig sektor må veksten i arbeidsplasser komme i helse- og omsorgssektoren, i utdanningssektoren og innen miljø- og kulturarbeid. Bedre offentlige tjenester for befolkningen og næringslivet er også et sentralt element i solidaritetsalternativet. Skal det finnes rom for dette, er det nødvendig å begrense utgiftene til passive overføringer og forbedre ressursbruken innen offentlig virksomhet.

Nye arbeidsplasser og økt verdiskaping blir i stadig større grad avhengig av priser, renter, lønnsdannelse, valutakurser og landenes konkurranseevne i bred forstand. For å motvirke skadevirkninger av dette, trengs en global blandingsøkonomi som knesetter ryddige og like vilkår for konkurransen. Usunn spekulasjon og ustabilitet kan reduseres gjennom internasjonale fellesskapsløsninger og mer samråderett om handels-, finans- og valutaspørsmål. Landene bør i større grad sammen regulere den globale markedsplassen med sosiale og økologiske klausuler og andre tiltak som kan forebygge handelskrig, økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet og usikkerhet.

Solidarisk økonomi

Solidaritetsalternativet Oppgangstid Felles sparing

Innsats mot langtidsledighet Likelønn Integrering av homofile

Arbeiderpartiet vil skape stabile og bærekraftige økonomiske rammevilkår for langsiktig verdiskaping og full sysselsetting.

 For å sikre velferdssamfunnets framtid er det nødvendig å bruke overskudd i oppgangstider til å forebygge tilbakeslag og øke fellesskapets sparing og langsiktige investeringer. Arbeidsledigheten skal bekjempes gjennom videreutvikling og styrking av solidaritetsalternativet og den norske blandingsøkonomien.

Solidaritetsalternativet
Når inntekter og overskudd øker, må handlingsrommet brukes til å forebygge nedgang og styrke innsatsen for arbeid til alle. Solidaritetsalternativet skapte lav prisstigning og økt sysselsetting i første halvdel av nittitallet. Det bør utvikles til varige og forpliktende samhandlinger på flere felter mellom arbeidsgiverne, staten og arbeidstakerne. En videre utvikling av solidaritetsalternativet bør i sterkere grad rettes inn mot manglende samsvar mellom de lediges kvalifikasjoner og jobbmulighetene, og mot de langsiktige utfordringer knyttet til utvikling av arbeidsplasser og verdiskaping i fastlands-Norge. Disse oppgavene krever en rekke bredere felles innsatser: En reform for etter- og videreutdanning. Økt satsing på forskning og utvikling i bedriftene. Bedre muligheter for finansiering av entreprenørskap og nyskaping. Miljøfond for bruk av fornybare energikilder og miljøteknologi. Statlig engasjement for mer langsiktig eierskap i næringslivet. Stabilitet i kostnadsnivå og valutakursleie. Offentlige budsjetter som motvirker nedgang og pressproblemer. Sterkere innsats for grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Dette kan bare lykkes dersom grunnpilarene i solidaritetsalternativet, herunder full sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og satsing på arbeidsmarkedstiltak, blir fastholdt av alle parter.

Varig oppgangstid
En balansert og langvarig oppgang skaper mer sysselsetting på varig basis enn kraftige, kortvarige vekstperioder. Grunnlaget for en stabil realøkonomisk utvikling kan best legges når økonomien er på vei opp. Dersom veksten blir for sterk og ubalansert og fører til økt kostnadsnivå og svekket konkurranseevne, gir det fort alvorlige tilbakeslag for verdiskaping og sysselsetting. I dagens internasjonaliserte økonomi fins det ingen enkle snarveier til å rette opp et slikt tilbakeslag. Derfor er det særlig nødvendig å bruke handlingsrommet i en oppgangsperiode til aktivt å forebygge nedgang ved å dempe presstendenser og forbedre kostnadseffektiviteten i hele samfunnet. Det trengs en stram og langsiktig offentlig budsjettpolitikk med vekt på sparing og investeringer i verdiskaping og sysselsetting. Slik kan det skapes en stabil utvikling i etterspørsel og produksjon. Ved å vise ansvarlighet og nøkternhet i økonomistyringen når inntektene øker, kan staten skaffe seg handlingsrom og virkemidler til bedre å motvirke nedgangstider og skape tillit til den norske blandingsøkonomiens funksjonsdyktighet.

Felles sparing
Det er et felles ansvar å sørge for at offentlig og privat forbruk og utgiftsnivå ikke stiger utover bæreevnen. En videre utvikling av solidaritetsalternativet må forutsette solidaritet også med de kommende yrkesaktive. Et generasjonsregnskap som legger opp til utjamning av de økonomiske belastninger på nåværende og kommende yrkesaktive generasjoner, krever at den felles sparingen må bli betydelig høyere i årene som kommer. Avhengigheten av oljeinntektene tilsier at den framtidsrettede bruk av overskudd til nyskaping i fastlands-Norge og avsetninger i petroleumsfondet må økes. Også den individuelle sparingen skal stimuleres på prioriterte områder som ny boligsparing for eldre som har behov for mer tilrettelagte boliger. Dersom lønns-, pris- og kostnadsspiralen utløses, vil det ikke være rom for dette. Alle parter må ta sitt ansvar for at sparingen blir brakt opp på et tilstrekkelig nivå. Samfunnets og bedriftenes overskudd må i stor grad settes inn i framtidsrettede investeringer som skaper arbeidsplasser både i privat og offentlig sektor.

Innsats mot langtidsledighet
Når verdiskapingen og sysselsettingen øker, må vi sikre at flest mulig ledige raskt kan gå over i ordinært arbeid. Det er avgjørende å unngå høy strukturledighet eller mistilpasning mellom etterspørselen etter arbeidskraft og de lediges kvalifikasjoner og tilgjengelighet. Opplæringen bør knyttes mer til den enkelte arbeidsplass gjennom utdanningsvikariater og fadderordninger. Det øker mulighetene for fast ansettelse og forebygger negative holdninger til å ansette langtidsledige. For grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet bør varigheten av det enkelte sysselsettingstiltak kunne være mer fleksibel. Særlig gjelder dette eldre arbeidstakere og voksne med innvandrerbakgrunn, som har problemer med å komme inn i arbeidslivet etter en lengre ledighetsperiode. Yrkeshemmede skal attføres under trygge arbeidsforhold og settes i stand til å delta i det ordinære arbeidslivet. Alle ledige ungdommer opp til tjuefem år og alle som avslutter dagpengeperioden, skal ha tilbud om tiltak og opplæring. Det samme skal gjelde alle flyktninger og personer som kommer til landet gjennom familieforening. Dette forutsetter at arbeidsmarkedsetaten ytterligere retter innsatsen sin mot disse gruppene. Den må samarbeide aktivt med kommunene om å framskaffe egnede tiltak og opplæring. For å følge opp mistilpasninger på arbeidsmarkedet og forebygge strukturledighet, skal det utvikles kommunale beredskapsplaner mot ledighet og årlige sysselsettingsbudsjetter med analyser av det strukturelle ledighetsnivået.

Likelønn
Den økte yrkesdeltakelsen blant kvinner har stor betydning for verdiskapingen og velferdsbyggingen i Norge. Den gjør kvinner økonomisk selvstendige, noe som er det fremste bidraget til likestilling. Jenter er nå i flertall blant de som tar høyere utdanning. Andelen kvinner i lederjobber øker også innenfor offentlig sektor. Privat sektor kan foreløpig ikke vise til tilsvarende positive utvikling. Ennå arbeider kvinner i stor grad i yrker og bransjer med lavt lønnsnivå. Derfor må kravet om likelønn være sterkt knyttet til krav om at lavtlønnsgruppene må løftes. Arbeidsvurderinger som sammenligner yrker på tvers av faggrenser, kan bidra til å klargjøre grunnlaget for dette. For øvrig må generell heving av lavtlønnsgrupper innen ulike bransjer og yrker først og fremst skje gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet. Vi vil i tillegg gjennomgå lovverk og velferdsordninger for å bidra til at forskjeller i menns og kvinners yrkesliv reduseres. Fortsatt er kvinneandelen lav i vitenskapelige stillinger ved universitetene og høgskolene. En økning av denne kvinneandelen er en verdi i seg selv for at begge kjønn kan få utnyttet sitt talent i undervisning og forskning. Slike stillinger fungerer i tillegg ofte som rollemodeller for ungdom. Bedre barnehagetilbud vil være et viktig virkemiddel, samtidig som det bør gjøres mer bruk av adgangen til å lyse ut stillinger bare for det underrepresenterte kjønn. Det må kartlegges om systematiske ulikheter i kvinners og menns yrkesløp skyldes fordelingen av ansvar for barneomsorg, eller at bedriftene ikke legger tilrette for begge kjønn i organiseringen av arbeidet. Velferdsordningene skal uansett innrettes slik at menn i større grad stimuleres til å ta omsorgsansvar, blant annet ved at yrkesaktive fedre får selvstendig rett til fødselspenger ved foreldrepermisjon.

Integrering av homofile
Åpne homofile møter en rekke hindringer for å kunne hevde seg på arbeidsmarkedet, boligmarkedet, i utdanningssystemet, i militæret, på den politiske arena og på andre samfunnsområder. Arbeiderpartiet vil arbeide for å klarlegge homofile menns og kvinners livssituasjon og levekår, og rette opp eventuelle skjevheter.

Langsiktig eierskap

Stabile eiere Statlige eierstrategier

Pensjons- og trygdekapital Finansiering av nyskapning

Arbeiderpartiet vil bidra til at norsk næringsliv får et stort innslag av langsiktige og ansvarlige eiere.

Stabile eiere
En stor del av næringslivets tilgang på kapital stammer fra investorer som raskt kan selge seg ut igjen, fordi de har snarlig fortjeneste som fremste formål. Det er uheldig for sysselsettingen og verdiskapingen om innslaget av slike kortsiktige plasseringer blir for stort. Stabile, krevende og ansvarlige eiere kan best sørge for soliditet og nyetablering, og sikre framtidsrettet utvikling av eksisterende bedrifter. Det trengs flere aktive langsiktige investorer som har særlige interesser i produksjon og jobbskaping. Det skal fortsatt være ordninger som fremmer ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift. Regelverket for dette skal gjennomgås ut ifra ønsket om å stimulere langsiktig eierskap. Utenlandsk kapital kan også representere stabilitet og langsiktighet, foruten tilførsel av verdifull kompetanse og ny markedsadgang. Men dersom de mest lønnsomme norske selskapene blir utsatt for internasjonale oppkjøp og fusjoner, og flere hovedkontorer flyttes til utlandet, vil dette svekke mulighetene for å skape stabile, aktive og kompetente norske eiermiljøer. Det er i fellesskapets interesse at myndighetene bidrar til å forebygge en slik utvikling, fordi den kan undergrave den innenlandske verdiskaping og sysselsetting. I denne sammenheng er de to største forretningsbankene viktige både som stabile og kompetente finansieringskilder og potensielle oppkjøpsobjekter. Staten bør derfor beholde en så stor eierandel i disse bankene at man kan sikre langsiktig nasjonalt eierskap.

Statlige eierstrategier
For å sikre våre velferdsordninger for framtida trengs betydelig offentlig sparing og formuesbygging. Den vil først og fremst skje gjennom folketrygdfondet, petroleumsfondet og overskudd i statlige bedrifter, men også andre offentlige tiltak som kommunale pensjonskasser disponerer store fond og reserver. Den voksende offentlige formuen gir mulighet til å styrke det langsiktige og kompetente eierskapet i norsk næringsliv. Staten bør i samråd med fagbevegelsen og bedriftene utvikle eierstrategier for dette. Det betyr at myndighetene ikke ensidig skal sette bort forvaltningen av den offentlige formuen til andre. Dette kunne øke innslaget av passiv, kortsiktig pengeplassering i norsk økonomi kraftig. Isteden bør det etableres flere kompetente, offentlige forvaltermiljøer med ulike oppgaver og interesseområder, slik Folketrygdfondet, Bankinvesteringsfondet og Statens nærings- og distriktutviklingsfonds egenkapitaldivisjon har i dag. De må være selskapsdannelser som hver for seg ikke blir for store, som opererer uavhengig av hverandre, og som av folkevalgte organer gis klare overordnede styringsmål og retningslinjer.

Pensjons- og trygdekapital
Pensjonskapitalen forvaltes av Folketrygdfondet, de kommunale pensjonskassene og av forsikringsselskapene. Den har en lang tidshorisont, og er derfor godt egnet til langsiktige og ansvarlige aksjeplasseringer. I oppgangstider er det naturlig og viktig at pensjons- og trygdekapitalen øker. Det kan gi flere stabile institusjonelle investorer på det norske kapitalmarkedet. Men dette begrenses av reglene om at forsikringsselskaper kan eie maksimalt femten prosent i andre selskaper, og at ikke mer enn tjue prosent av Folketrygdfondets midler kan plasseres i aksjer. Ut ifra betydningen av tilførsel av langsiktig kapital til norsk næringsliv, samt erfaringene med avkastning og sikkerhet over tid ved aksjeplassering, skal begrensningene på plasseringen av pensjons- og trygdekapital vurderes på nytt. Når det gjelder de kommunale pensjonskassene, må det utvikles egne styringsprinsipper for å sikre kompetent forvaltning og plassering av de store pålagte reservene.

Finansiering av nyskaping
I perioder med økende overskudd er det særlig viktig å prioritere nyskaping og nyetablering. Slik kan både offentlige og private virksomheter legge grunnlag for videre utvikling og forebygge tilbakeslag. Men bedriftene, oppfinnere og andre har vanskeligheter med å finansiere sin innovasjonsvirksomhet, særlig når den har langsiktig karakter. Det fins få kilder for privat nyskapings- eller venturefinansiering i Norge, noe som har sammenheng med at det er knyttet betydelig risiko til deltakelse i såkalte venturefond. Det virker begrensende på nyskapingen at det som fins av slike kapitalkilder stort sett er offentlige tiltak. Det bør derfor gjennomgås nærmere hvordan det ut ifra risikohensyn kan tilrettelegges bedre for private nyskapingsfond. De offentlige tiltakene for å bidra til innovasjon skal også forbedres. Rammene og arbeidsvilkårene for Statens nærings- og distriktutviklingsfond, og særlig for egenkapital- og distriktutviklingsdivisjonene, bør ivareta dette hensynet. Det statlige direkte innskuddet i det tidligere Venturefondet skal også følges opp med lignende tiltak for å styrke finansieringskildene for små og mellomstore bedrifter med potensiale for nyskaping, vekst og lønnsomhet.

Et rettferdig skattesystem

Stabilitet Skatt etter evne Mer jobbskaping

Forurenser skal betale Likebehandling Effektiv skattekontroll

Arbeiderpartiet vil ha et skattesystem som gir stabile inntekter til felles velferdsløsninger og fremmer sysselsetting, rettferdig fordeling og bedre miljø.

Stabilitet
Utformingen av skattesystemet betyr mye for effektiviteten i økonomien og mulighetene til å skape arbeidsplasser og velferd. Det bør bygge på overordnede prinsipper som må ligge fast over tid, slik at vi unngår usikkerhet, spekulasjon, manglende investeringsvilje og utrygghet om velferdsstatens finansiering. Bred tilslutning til et stabilt skattesystem må være en viktig del av et utvidet solidaritetsalternativ. Endringer i systemet bør dreie seg om tilpasninger og forbedringer i forhold til hovedprinsippene. De må ikke komme hyppig og enkeltvis med den utrygghet det skaper for privat og offentlig økonomi. Større prinsipielle forandringer og omlegginger i beskatningen bør ses i sammenheng. Alle enkeltinnspill må behandles innenfor en helhetlig ramme, slik at man unngår at det skjer en gradvis oppheving av helheten i skattereformen fra 1992 ved enkeltstående vedtak fra år til år.

Skatt etter evne
Befolkningen må oppleve beskatningen som rettferdig og forutsigbar, og vite at alle bidrar etter evne til fellesskapet. Dette skjer gjennom progressiv inntektsbeskatning, bunnfradrag, toppskatt og et ekstra skattetrinn på nettoformuer over et visst nivå. Toppskatten skal være en ekstra omfordelende skattlegging av dem som har høye inntekter. Den samlede utforming av toppskatten og særlig de nedre grensene for hvor mye man kan tjene før den trer inn, må reguleres i tråd med dette. Skatteytere med store formuer og inntekter som betaler null eller minimalt i skatt, skal møtes med flere tiltak som kan sikre at de bidrar på en rimelig måte til fellesskapet. Også innen beskatningen av boliger og fritidseiendommer skal skatt etter evne-prinsippet gjøres mer gjeldende.

Mer jobbskaping
For å sikre finansieringen av de offentlige fellesskapsløsningene, skal skattesystemet legge til rette for økt verdiskaping og god samfunnsøkonomisk ressursbruk. Det innebærer at det må fremme full sysselsetting, og ikke trekke kapital og formue bort fra investeringer i arbeidsplasser. Bedre betingelser for nyskapingsfond med risikoprofil og satsing på forskning og utvikling vil stimulere til at mer av verdiskapingen blir reinvestert i bedriftene. Videre vil omlegging av produksjonen som følge av grønne skatter og avgifter kunne gi doble gevinster. Det vil si både bedre miljø og flere jobber, for eksempel innen gjenvinning og bruk av fornybare energikilder. I den konkurranseutsatte delen av norsk næringsliv forutsetter dette at det ikke skjer en økning i det samlede skattenivået i forhold til utviklingen i de land man konkurrerer med. Eventuelle lettelser i arbeidsgiveravgiften bør fortrinnsvis innrettes mot å gi bedriftene gunstigere betingelser for å skape varige jobber for arbeidsledig ungdom, langtidsledige og andre grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet.

Forurenser skal betale
Markedskreftene tar ikke uten videre hensyn til miljøkostnader. De må korrigeres med prinsippet om at forurenser skal betale. Det gjør grønne skatter og avgifter til et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. En felles, harmonisert global avgift på utslippskilder for karbondioksyd trengs for at alle skal ta sin del av ansvaret. Slik vil de reelle miljøkostnadene ved ulike energiformer komme klarere til uttrykk. Før globale avgifter eller samordnet økt bruk av CO2-avgifter i Norden og Europa kan gjennomføres, skal den gjeldende avgift i Norge graderes etter karboninnhold og dekke en større del av utslippene. Nye virkemidler må likeledes settes inn for å redusere utslippene av svovel og nitrogendioksyd. Ut ifra våre nasjonale målsetninger skal det gjøres forsøk med et innenlandsk system for omsettelige svoveldioksyd-kvoter, som skal skape mest mulig kostnadseffektive utslippsreduksjoner. For å bidra til omstilling må det etableres et miljøfond, der virksomheter kan søke om støtte til tiltak som vil fjerne eller redusere forurensninger. Dette skal være et viktig redskap for å påvirke bedriftene til å inngå forpliktende, kostnadseffektive avtaler om reduksjon av utslipp og overgang til fornybare energikilder.

Likebehandling
For å fremme god felles ressursutnyttelse bør skattesystemet forebygge at personer og bedrifter primært legger skattehensyn til grunn for sine økonomiske disposisjoner. Det beste vern mot dette vil være å praktisere prinsippet om likebehandling og nøytralitet innen alle beskatnings- og avgiftstyper. Dette må avveies mot andre hovedprinsipper i skattesystemet, men på flere felter bør det være utgangspunkt for forbedringer. Særlig kan det gjelde forhold som angår den økende mobiliteten over landegrensene innenfor en åpen økonomi. Norske eiere skal skattlegges for sin andel av overskudd fra utenlandsinvesteringer i tråd med beskatningen av kapitalinntekt i Norge. De må sikres mot dobbeltbeskatning gjennom avregning og skatteavtaler med de enkelte land. I vår åpne økonomi kan også deler av den norske grunnrenten, eller avkastningen ved bruk av naturressurser, flyttes ut av landet av utenlandske eiere uten direkte beskatning. Dette øker behovet for å utvikle tilnærmet nøytralitet i grunnrentebeskatningen, slik at andre ressurser enn vannkraft, olje og gass trekkes inn. Likebehandling tilsier også at det bør innføres generell moms på tjenester, samtidig som ulike hensyn som miljø og sysselsetting nødvendiggjør en del unntak og differensiering. Barnetrygden kan ses som en slags lik negativ beskatning fra statens side. Den skal videreføres som en generell, ikke behovsprøvet ordning.

Effektiv skattekontroll
De betydelige skatteunndragelsene som er avdekket, tilsier at kontrollinnsatsen bør intensiveres. Særlig vil den omfattende internasjonaliseringen av økonomien stille skatte- og avgiftsmyndighetene overfor stadig mer krevende utfordringer. En forsterket og effektiv innsats mot skatteunndragelser over landegrensene må utvikles i samråd med andre lands myndigheter og de ulike virksomheter som forvalter pengestrømmene. Banker og finansinstitusjoner skal ha undersøkelses- og rapporteringsplikt ved enhver mistanke om at en pengetransaksjon har tilknytning til en straffbar handling. Samarbeid om parallelle kontroller i alle deler av store konserner skal gjøre det enklere å oppdage avvik som strider mot det enkelte lands skattelover. Konsentrerte kampanjer med bokettersyn og andre tiltak må settes inn overfor bransjer der faren for unndragelser og svart arbeid anses å være betydelig. Alle virksomheter som selger varer og tjenester til det offentlige, må legge fram kemnerattester som viser at de har sine skatteforhold i orden. De bør også forplikte seg til å følge samme regler for innsyn og offentlighet om regnskaper som gjelder for offentlig sektor. Frivillige godkjenningsordninger skal utvikles for andre bedrifter som vil dokumentere at de er seriøse og ryddige og har sine skatteforhold i orden. Når ulovligheter avdekkes og anmeldes, må politi- og rettsvesen være i stand til å forberede og beramme saker innen rimelige frister, slik at unndragelser effektivt kan følges opp og få konsekvenser.

Forskning og utvikling

Næringsrettet forskning Miljøteknologi Global kunnskapsutvikling

Bruk av forskningen Forskningens egenverdi

Arbeiderpartiet vil fremme forskning og utvikling for å øke sysselsettingen og kunnskapsbyggingen i samfunnet.

Næringsrettet forskning
De næringer som er flinkest til å utvikle nye løsninger og ta i bruk ny teknologi, har også best mulighet til å opprettholde og øke sysselsettingen. Dette gjelder uavhengig av hvor kunnskapsintensive eller råvarebaserte de ulike bransjene er. Den samlede satsingen på forskning og utvikling i norske bedrifter må økes betydelig for å nærme seg nivået i land vi bør sammenligne oss med. Det trengs samspill mellom næringsliv, myndigheter og fagbevegelse for å realisere en slik styrking. Derfor bør det videreutviklede solidaritetsalternativet legge opp til et løft for forskning og produktutvikling, og innebære ny prioritering av innovasjon og nyskaping. Staten kan foruten å legge til rette for nyskapingsfonds, bidra ved å oppheve investeringsavgiften på forskningsbygg og -utstyr, slik det allerede er gjort når det gjelder produksjonsanlegg. Bedriftene og partene i arbeidslivet bør på sin side sørge for at mer av inntjeningen blir brukt til å sikre og styrke arbeidsplassene ved satsing på forskning, kunnskapsbygging og produktutvikling.

Miljøteknologi
Ny miljøteknologi kan redusere utslipp og forurensninger og løse utfordringer knyttet til ressursbruk og naturens tåleevne. Men manglende finansiering og kostnadsspørsmål kan føre til at slike løsninger og oppfinnelser ikke blir utviklet og lansert i tilstrekkelig grad. Her vil økt bruk av offentlige forsknings- og utviklingskontrakter gi større muligheter for å skape sikkerhet og kvalitet i prosjektene, og føre til at flere kan engasjere seg. En større del av de statlige forskningsmidlene skal avsettes til utvikling av miljøteknologi, fornybare energikilder og ressursvennlig produksjon og forbruk. Det bør startes egne nasjonale forskningsprogrammer for dette. Innen havbruk og marine næringer har Norge særlige forutsetninger for å innta en lederrolle i forskningen angående bærekraftig utnyttelse av fornybare ressurser, noe som kan øke mulighetene for langsiktig verdiskaping og sysselsetting på dette feltet.

Global kunnskapsutvikling
Det er nødvendig og nyttig å løse stadig flere kostnads- og ressurskrevende forskningsoppgaver i internasjonalt fellesskap. Et åpent og forpliktende forskningssamarbeid over landegrensene bør utvikles på flest mulig områder. Det kan bidra til tillitsbygging og gi alle mennesker adgang til mer kunnskap og læring. Den nye informasjonsteknologien skaper nye former for daglig kontakt og samarbeid forskere imellom på tvers av landegrensene. Full norsk deltakelse i Europaunionens rammeforskningsprogrammer gir norske bedrifter og forskningsmiljøer mange fordeler og muligheter som skal utnyttes bedre. Norge bør særlig ta ansvar for å styrke den globale kunnskapsarven på områder som marin forskning og polarforskning. Utviklingslandene og små nasjoner med begrensede ressurser er spesielt avhengige av samspill om den globale kunnskapsutviklingen for ikke å bli hengende etter. Behovet for internasjonal felles forskning vil i årene som kommer særlig øke på områder som bio- og genteknologi, naturens tåleevne, fornybare energikilder og bruk av infomasjonsteknologi.

Bruk av forskningen
Kravet om høy kvalitet er grunnleggende og skal være avgjørende for all støtte og finansiering. Evaluering av dokumenterte forskningsresultater i forhold til etterprøvbare mål bør tillegges større vekt både i nasjonale og internasjonale sammenhenger. I hvilken grad forskning fører til nyskaping som blir tatt i bruk av næringsliv og samfunn, avhenger av mange forskjellige faktorer. Fordi en stor del av forskningen i Norge foregår ved egne institutter, universiteter og høyskoler, er det spesielt nødvendig å utvikle et godt samspill med brukermiljøene og drive aktiv informasjon om forskningsresultatene. Når særlig mindre norske bedrifter på viktige områder satser lite på forskning og kompetansebygging, kan det henge sammen med svakheter i dette samspillet. Aktuelle tiltak for å rette på dette kan være at brukerne får plass i styrene for de offentlige forskningsprogrammene, og at det utvikles forskningsnettverk for små og mellomstore bedrifter. Det bør satses særskilt på å øke forsknings- og utviklingsaktiviteten i nordnorske bedrifter, med vekt på kompetansebygging og produktutvikling. Forskningsrådet, som har et overordnet ansvar for å sikre kvalitet og relevans i norsk forskning, må prioritere etterprøving og evaluering sammen med brukerne høyt. Rådet må legge vekt på overføring og formidling av forskningsresultater til små og mellomstore bedrifter. Offentlig sektor og spesielt helse- og sosialsektoren står foran store utfordringer hvor nye organisasjonsløsninger og effektiv bruk av samfunnets midler står sentralt. I forbindelse med dette vil det være nødvendig med ny kunnskap og nye løsninger. Anvendt samfunnsforskning kan gi grunnlag for utforming av løsninger som sikrer effektiv bruk av fellesskapets ressurser.

Forskningens egenverdi
Forskning springer ut av menneskenes grunnleggende behov for å prøve ut sine evner og øke sin viten og forståelse. Utvikling av ny innsikt og kunnskap er et bærende element i ethvert moderne samfunn, og skal være langt mer enn et redskap for produktutvikling. Forskningen kan gjøre livet rikere og lettere for alle og føye nye opplevelser, dimensjoner og muligheter til tilværelsen. Den har en egenverdi som ikke står i motsetning til dens nytteverdi. Uten langsiktig og uavhengig grunnforskning vil det nødvendige, brede kunnskapsgrunnlaget for nyvinninger og oppdagelser tørke ut. Men grunnforskningen er ikke tjent med å leve sitt eget, skjermede liv fritatt fra hensyn til kunnskapsbehov og etterspørsel. Den trenger systematiske evalueringer i forhold til det tilsvarende internasjonale kompetansenivå. Ressursbruken bør avveies i forhold til hvor man har best muligheter og forutsetninger for å bidra til den felles kunnskapsbyggingen.

Etter- og videreutdanning for arbeidstakere

Rett til utdanningspermisjon for alle Trepartsfinansiert utdanningsfond Utdanningskonto Støtte til å øke kunnskapen i den enkelte bedrift

De lediges mulighet til opplæring Samarbeid om utdanningstilbud Kunnskapsdokumentasjon

Arbeiderpartiet vil gi hver enkelt arbeidstaker økt mulighet til å utdanne seg videre, og samfunnet som helhet større evne til å møte teknologiske og andre nyvinninger.

Rett til utdanningspermisjon for alle
Arbeiderpartiet vil innføre en lovfestet rett til utdanningspermisjon for den enkelte arbeidstaker. Rett til permisjon skal gi større mulighet til å realisere egne ønsker om videreutdanning. Dette kan være utdanning direkte knyttet til de arbeidsoppgaver den enkelte har, men det kan også være utdanning som bidrar til å legge et nytt yrkesløp for arbeidstakeren. Permisjon skal kunne gis for så lang tid som nødvendig for å gjennomføre ønsket opplæring. Arbeidstaker skal ha rett til å ta ut permisjon både på fulltid og i deler av arbeidstiden. Rettigheten skal kun gjelde ved deltakelse i organiserte opplæringstilbud som gir relevant kompetanse for yrkeslivet. Det må legges vekt på god veiledning til alle arbeidstakere om de muligheter ordningen gir for den enkelte.

Trepartsfinansiert utdanningsfond
Støtte til livsopphold i hele eller deler av utdanningstida er nødvendig for at muligheten til å ta ut utdanningspermisjon skal være reell. I forbindelse med lønnsoppgjørene kan det settes av penger i utdanningsfond som også staten vil bidra til. Den enkelte arbeidstaker vil årlig tjene opp rettigheter til uttak i slike fond. Hvor mye vil avgjøres ved lønnsoppgjørene der rammene for fondene forhandles fram. Omfanget av reformen avhenger derfor av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder, og til slik å bidra til å videreutvikle solidaritetsalternativet.

Utdanningskonto
Rettigheten til å få utdanningspermisjon betalt via fondsordninger skal være knyttet til den enkelte arbeidstaker. Arbeidtaker skal ha en utdanningskonto, der det synliggjøres hvor mye betalt utdanningstid den enkelte til enhver tid har opparbeidet. Ved utdanningspermisjon får den enkelte dekket livsopphold gjennom utdanningsfondet tilsvarende den tida utdanningskontoen viser. Finansiering av livsopphold under utdanningstid som strekker seg ut over det som er spart opp i utdanningskontoen, må den enkelte arbeidstaker ta større ansvar for selv, for eksempel gjennom Statens lånekasse for utdanning. Enkelte ordninger i Statens lånekasse skal forbedres slik at de blir mer tilpasset voksne arbeidstakeres livssituasjon.

Støtte til å øke kunnskapen i den enkelte bedrift
Det skal fortsatt være slik at arbeidsgiver har ansvar for utdanning som er knyttet direkte til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet. Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet har i dag en bestemmelse om at arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte virksomhet skal samarbeide om analyser av kompetansebehovene til bedriften og om utarbeidelse av opplæringsplaner. Særlig små bedrifter mangler ofte kompetanse til å foreta slike analyser og til å gjennomføre nødvendig opplæring. Det bør derfor knyttes mulighet for offentlig støtte til analyser av kompetansebehov og gjennomføring av opplæringsplaner i bedriftene. Støtteordninger og praktisk hjelp kan utvikles gjennom Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond (SND). Det bør være like naturlig for SND å gi støtte til utvikling av arbeidstakernes kompetanse som til innkjøp av nye maskiner og ny teknologi. Verdien av investeringer i menneskelig kapital bør kunne synliggjøres på samme måte som andre investeringer.

De lediges mulighet til opplæring
Satsingen på etter- og videreutdanning skal bidra til større omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Arbeidstakere som blir ledige vil ha mulighet til å bruke det de har til gode i utdanningskontoen. De som ikke har tjent opp slike rettigheter i forkant, vil få tilbud om nødvendig opplæring og kompetanseheving gjennom arbeidsmarkedsetaten. Vi legger opp til å knytte arbeidsmarkedsopplæringen mer til den enkelte arbeidsplass gjennom utdanningsvikariater og fadderordninger. For grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet, bør varigheten av det enkelte tiltak kunne fastsettes mer fleksibelt.

Samarbeid om utdanningstilbud
Kapasiteten i videregående opplæring og i høyere utdanning må være slik at også voksne elever får plass. I etter- og videreutdanning av arbeidstakere er det ekstra viktig at det er et godt og nært samarbeid mellom det offentlige skolesystemet og arbeidslivet. Det bør legges vekt på å utvikle utdanningstilbud som veksler mellom teori og praksis, der skoleverket og arbeidslivet kan gjøre seg nytte av hverandres kunnskap, erfaringer og opplæringsmetoder. Voksenopplæringsorganisasjonene skal også spille en viktig rolle på tilbydersiden. De skal ha økonomiske overføringer som gjør dette mulig. Vi vil legge opp til et nært samarbeid mellom det offentlige og organisasjonene/studieforbundene, særlig for å utarbeide og tilby opplegg som kan heve kompetansen til voksne med lite grunnutdanning. Dette må være tilbud som gir kvalifiserende, men korte og intensive utdanningsløp. Bedre og mer tilpassede opplegg kan være med på å øke interessen for etter- og videreutdanning, også blant de som i dag benytter slike tilbud minst. Ny informasjonsteknologi gir muligheter som må brukes systematisk i arbeidet med å bygge ut et bedre tilbud om fjernundervisning, slik at etter- og videreutdanning i større grad blir mulig uten at skifte av bosted er nødvendig.

Kunnskapsdokumentasjon
Den enkeltes kunnskaper utvikles ikke bare på skolebenken, men også gjennom arbeid. For at dette skal bli tatt hensyn til i videre arbeid og utdanning, må mulighetene til å dokumentere slik kunnskap forbedres. Dette kan gjøres ved at nye fagområder får utviklet ordninger tilsvarende dagens «paragraf 20-ordning», som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år, mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en læretid. I tillegg må det etableres et offentlig system for bedre dokumentasjon av relevant arbeidspraksis. For å sikre at slik dokumentasjon blir anerkjent og akseptert av alle, må godkjenningen av den enkeltes faktiske kunnskap skje i samarbeid med partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Slike dokumentasjonsordninger vil gi bedre samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser enn om alle skal følge et formelt utdannelsesforløp.

Mindre bruk av overtid Fleksibel pensjonsalder

Foreldrepermisjon og fars rettigheter

Arbeiderpartiet vil at arbeidstiden skal tilpasses folks behov på ulike stadier i livet.

Mindre bruk av overtid
Mange arbeidstakere jobber mye overtid, og en del arbeidsgivere bruker overtidsarbeid som et alternativ til å ansette flere. Ved å fjerne unødig overtid kan det bli rom for flere faste arbeidsplasser. Dette forutsetter at tilstrekkelig mange i en virksomhet utfører samme arbeidsoppgave, slik at overtidsbruken kan omgjøres til nye arbeidsplasser. Dessuten må de som er ledige ha kompetanse til å kunne gå inn i jobbene som frigjøres. Muligheten til å begrense overtidsarbeidet avhenger av måten produksjonen organiseres på og av typen arbeidsoppgaver som skal løses. Arbeidsmiljøloven regulerer i dag adgangen til å benytte overtid. Ytterligere begrensninger ut over dette bør avtales mellom partene på hver enkelt arbeidsplass. Arbeiderpartiet vil motarbeide en utvikling mot unødig bruk av vikariater og midlertidige stillinger, og arbeide for at flest mulig skal ha faste ansettelsesforhold.

Fleksibel pensjonsalder
Pensjonsalderen i Folketrygden er 67 år. To tredeler av den yrkesaktive befolkningen er i tillegg omfattet av Avtalefestet pensjon (AFP) som gir adgang til å gå av ved 64 år. Avtalefestet pensjon er finansiert gjennom et trepartssamarbeid mellom arbeidgivere, arbeidstakere og staten. I tillegg er det mellom arbeidsgivere og arbeidstakere forhandlet fram mulighet til å gå av fra 62 år for enkelte grupper. Betingelsen er at disse har en lang yrkeskarriere bak seg. Vi vil sikre fleksibilitet som gjør det mulig å gå av helt eller delvis før 67 år for de som er slitne etter mange år i yrkeslivet. Samtidig må vi, for å sikre best mulig balanse mellom trygdede og yrkesaktive, jobbe for at flest mulig blir stående i arbeid fram til ordinær pensjonsalder. Det må også være mulig å arbeide lenger for de som ønsker det. Vi vil bidra til at eldre arbeidstakere ikke støtes ut av arbeidslivet ved å legge vekt på forbedringer i arbeidsmiljøet, adgang til å skifte til lettere arbeidsoppgaver og mulighet til å kombinere arbeid og pensjon.

Foreldrepermisjon og fars rettigheter
Foreldrepermisjonen er kraftig utvidet de siste årene. Tidskonto-ordningen sikrer fleksibilitet til å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Ut over tre uker før fødselen og seks uker etter fødselen som er forbeholdt mor, samt fire ukers pappapermisjon, kan foreldrepermisjonen fritt deles mellom foreldrene. Far har imidlertid ingen selvstendig rett til fødselspenger som skal erstatte inntektsbortfall i permisjonstiden. Hans rett til fødselspenger er avhengig av mors yrkesaktivitet. Vi vil styrke foreldres mulighet til å dele foreldrepermisjonen ved å gi fedre som er yrkesaktive en selvstendig rett til opptjening av fødselspenger på egen inntekt. Fars rett skal imidlertid knyttes til at det foreligger et omsorgsbehov. Han skal ikke ha fødselspenger dersom mor er hjemmearbeidende med barnet. Mor må være i utdanning eller arbeid. Reformer som gir fedre større mulighet til å benytte foreldrepermisjon, vil ytterligere bidra til å likestille kvinner og menn i forhold til lønns- og omsorgsarbeid. Etter at far har fått selvstendig opptjeningsrett, vil vi arbeide for en gradvis forbedring og utviding av tidskonto-ordningen. En slik utviding vil gi foreldre en mulighet til å arbeide kortere enn i dag. En forutsetning for en slik framtidig reform må være at ukene deles likt foreldrene i mellom. Hvis ikke risikerer vi at bedre mulighet til omsorg blir et handikap for kvinner i yrkeslivet.

Entreprenørskap og næringsutvikling

Internasjonalisering Omstilling

Kompetansebygging Entrepenørskap

Arbeiderpartiet vil bedre bedriftenes evne til å møte utfordringene i en åpen og internasjonalisert økonomi.

Internasjonalisering
Til nå er det først og fremst de store konsernene som har greid å utnytte de nye markedsmulighetene. Men små og mellomstore bedrifter (SMB) som leverer tilpassede løsninger, vil kunne få en stadig større plass i den internasjonaliserte økonomien. For at flere norske SMB-bedrifter skal lykkes med å utvikle spesialiserte produkter og bygge allianser i inn- og utland, trengs det tilrettelegging og omstilling. Det kan være vanskelig for små og mellomstore bedrifter å delta i anbudsrundene på EØS-markedet, fordi prosedyrer og standardiseringskrav er kompliserte og ressurskrevende. Desto viktigere er det at det i hele landet fins egnede veiledningstjenester som kan bidra med råd og kunnskap om dette. De offentlige ressursene som brukes på utviklings- og rådgivningsvirksomhet overfor små og mellomstore bedrifter, skal i større grad konsentreres om å ruste dem opp til å møte internasjonaliseringen. Den norske deltakelsen i Euroinfo-nettverket og EUs SMB-program, som begge er innrettet mot å hjelpe de mindre bedriftene med å bygge europeiske allianser og forretningsforbindelser, må i tråd med dette intensiveres i årene som kommer. Satsingen på Eksportrådets programmer for å skape felles eksportprosjekter for grupper av SMB, som hver for seg har vanskelig for å hevde seg internasjonalt, skal trappes opp.

Omstilling
Internasjonaliseringen får konsekvenser også for bedrifter som kun opererer nasjonalt eller lokalt. De møter ny konkurranse som stiller andre krav til kvalitet, effektivitet, markedsføring og kundebehandling. Det brukes store offentlige ressurser på gjenreising av arbeidsplasser i områder som blir rammet av nedleggelser og ledighet, som følge av manglende konkurransekraft i bedriftene. Det er et mål å vri mer av disse midlene mot å forebygge problemer og utvikle det lokale næringslivets kundegrunnlag og kompetanse. Dersom bedriftene evner å ruste seg for en ny markedssituasjon med bedre produkter og høyere effektivitet, vil det trygge arbeidsplassene og tjene både kunder, ansatte og eiere. Offentlige tilskudd og støtteordninger skal innrettes mot å skape langsiktig lønnsomhet, soliditet og nye jobber, og ikke brukes til i praksis å utsette eller forskyve problemene. Industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter er et godt redskap for å utvikle spesialiserte produkter i samarbeid med kundene. Det innebærer at en bedrift inngår avtale med andre bedrifter eller offentlige virksomheter om å utvikle et produkt de har behov for. Det kan ytes offentlig støtte til gjennomføring av slike kontrakter når dette vil bidra til sysselsetting og utvikling av leverandørbedriftene. Informasjonsteknologien kan gi særlige gevinster for SMB fordi den reduserer betydningen av bedriftenes størrelse og lokalisering, og skaper nye muligheter for effektive nettverk og allianser småbedrifter imellom. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond skal med sitt nettverksprogram stimulere til slike samarbeidsløsninger, og bruke utviklingstilskudd til å støtte opp om felles forretningsideer og teknologispredning.

Kompetansebygging
Kompetanse og kunnskap blir stadig viktigere konkurransefaktorer i næringslivet. Dette betyr imidlertid ikke at bare bedrifter som er store nok til å ha egne forskningsavdelinger, kan hevde seg. Ny teknologi vil være tilgjengelig ved deltakelse i forskningsprogrammer, ved samspill med universitets-, høyskole- og instituttmiljøer, ved samarbeid med oppfinnere og kontakt med andre selskaper innenlands og utenlands. Forskningsrådet må i større grad prioritere å trekke inn små og mellomstore bedrifter i sine programmer, og dermed formidle forskningsbaserte forretningsideer til dem. Veiledningsinstituttet i Nord-Norge skal særlig bidra med teknologisk kompetanse for å øke konkurransekraften til bedrifter i landsdelen. Men kunnskapsbygging og forbedringer må også skje løpende og gjennomgripende internt i bedriftene. For at bedriftene skal kunne bygge opp den kompetanse de har behov for, vil vi innføre likebehandling av alle typer utgifter til utdanning og opplæring for de ansatte. Det vil si at utgifter til etter- og videreutdanning bør bli fradragsberettiget på linje med utgifter til å opprettholde kompetanse og holde seg faglig ajour. Rekruttering av godt kvalifisert arbeidskraft kan også sikres av SMB selv ved at de samarbeider om opplæringsringer og oppretter flere lærlingekontrakter. Mer satsing på bedriftsbasert opplæring i forbindelse med sysselsettingstiltakene vil bidra til det samme. Det skal ellers være en hovedoppgave for utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene å forebygge at det i noen deler av landet oppstår misforhold mellom bedriftenes kompetansebehov og den arbeidskraft som utdannes og er tilgjengelig.

Entreprenørskap
Entreprenørskap og etableringsvilje spiller en sentral rolle i økonomien. Det fremmer produktutvikling og jobbskaping, og er avgjørende for investeringslyst og konkurranseevne i næringslivet. I alle deler av landet trengs et konstant høyt nivå på antallet nyetableringer og utvidelser av eksisterende bedrifter. Skal dette sikres og kvaliteten i etableringene høynes, må både skoleverk, høyere utdanning og næringspolitikken i større grad fokusere på entreprenørskap. Ordningen med etablererstipend skal bygges ut og ledsages av et mer forpliktende opplegg for veiledning og oppfølging. Næringssvake områder, kvinner, arbeidsledige og yrkesvalghemmede bør prioriteres, forutsatt at prosjektene har potensiale til å bli bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det skal være et hovedsatsingsområde for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond å støtte og veilede etablerere med forretningsideer basert på ny teknologi. Funksjonene til det statlige Veiledningskontoret for oppfinnere må samordnes bedre med andre støttetiltak, slik at det kan bidra mer til at oppfinnelser brukes til nyskaping og etablering. De kommunale næringsfondene er også viktige for å stimulere til økt lokalt entreprenørskap. Kriteriene for fordeling av midlene mellom kommunene bør ta hensyn til andelen vellykkede prosjekter i tidligere år, slik at kvalitet og resultater kommer mer i fokus.

Livskraftig landbruk - levende bygder

Jordbruket Skogbruk Bygdeutvikling og kvinnearbeidsplasser Reindrift

Rovdyr, burfe og tamrein Forsvarlig produsert mat og god plante- og dyrehelse Økt eksport

Arbeiderpartiet vil sikre et livskraftig landbruk.

Jordbruket
Vi vil opprettholde et livskraftig og bærekraftig jordbruk over hele landet. Dette er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Skal jordbruket også i framtida kunne fungere på denne måten, må vi fortsatt ha som mål et jordbruk med økt inntjening som er mindre avhengig av overføringer fra fellesskapet. For å bedre inntektsforholdene i næringen, må kostnadene bli lavere. Det må satses mer på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen bør reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Men også i framtida vil det være nødvendig med betydelige overføringer. De geografiske og klimatiske forhold i Norge gjør dette nødvendig. Vi vil målrette støtte og tiltak mot distriktene og familiebrukene. De arbeidskrevende husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. For å sikre melkeproduksjonen i distriktene, bør melkekvoter ikke selges ut av regionene. Det må fortsatt være rom for både store og små bruk i Norge, slik de naturgitte forholdene tilsier. Halvparten av bøndene driver i dag sin næring i kombinasjon med andre yrker. Kombinasjonsbrukene er en naturlig del av norsk jordbruk. Vi ønsker å forsterke omleggingen til økologisk produksjon. Det er samtidig avgjørende at det etableres gode og lønnsomme systemer for foredling og omsetning av økologiske varer.

Skogbruk
Skogbruket spiller en viktig rolle i verdiskapingen og står for betydelige eksportinntekter til landet. Tilveksten i norske skoger er større enn uttaket gjennom dagens skogdrift. Vi vil bidra til å skape flere sikre helårs arbeidsplasser i skogbruket. For å sikre dette må skjevheten i avgiftsnivået mellom helmekanisert maskinell avvirkning og manuelle driftsformer reduseres. Vi vil innføre tilskudd til skogbruksringer etter modell av avløserordningen i husdyrholdet. Dette vil bidra til å skape grunnlag for samarbeid om helårs sysselsatte skogsarbeidere i gårdsskogbruket. Samtidig må det legges opp til å utvide spekteret av produkter og øke foredlingsgraden. Miljøhensyn gir både utfordringer og muligheter til videre utvikling av skognæringen og den tilhørende industrien. Skogen bidrar til opptak av CO2, og for å øke dette opptaket må tilveksten i skogsområdene være best mulig. Dette krever et aktivt skogkulturarbeid utført av fagkyndig arbeidskraft til rett tid i vekstsyklusen. Skog og utmark er også viktig for rekreasjon og friluftsliv, noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer, dersom slik tjenesteytende produksjon legges opp profesjonelt og markedsrettet.

Bygdeutvikling og kvinnearbeidsplasser
Ny teknologi tas i bruk i landbruket som i alle andre sektorer. Sysselsettingen i denne sektoren har derfor gått ned i hele etterkrigstida. For å opprettholde sysselsettingen og øke verdiskapingen i distriktene er det nødvendig å legge til rette for nye arbeidsplasser. Gjennom midler til bygdeutvikling ønsker vi å bidra til et mer variert jobbtilbud i tilknytning til landbruket. Det er særlig viktig å skape flere arbeidsplasser for kvinner. Særskilte tiltak som kan skape sysselsetting for kvinner i distriktene, skal videreføres. Dette gjelder blant annet etablererskoler for jenter, egne oppfølgingskurs og nettverk av kvinnelige etablerere. Det skal gis tilskudd til etablering av bedriftsbarnehager og utviklingsprogram i bedrifter som satser på flere kvinnelige fagarbeidere og ledere. Desentraliserte offentlige utdanningstilbud er også viktige. De kan være med på å demme opp for utflytting fra distriktene, skape nye arbeidsplasser og øke aktiviteten.

Reindrift
Reindriften utgjør en viktig del av grunnlaget for den samiske kulturen. Reindrift skal være bærekraftig på tre plan: Økologisk, økonomisk og kulturelt. Det er en stor utfordring spesielt for reindriftsnæringen i Finnmark å bringe reintallet ned, slik at det blir mer i balanse med beiteressursene, samtidig som avkastningen og kjøttkvaliteten på hver rein økes. Stor etterspørsel etter reinsdyrkjøtt gir gode muligheter for næringen. Foredling av reinkjøtt skal gjøres ved reinslakterier der både næringsmiddelsiden og miljøtiltakene er forsvarlige i forhold til lover og regler. Vi vil bidra til omstilling og tilleggsnæringer til reindriften med utgangspunkt i de samiske tradisjonene.

Rovdyr, bufe og tamrein
De store rovdyrene er en del av det biologiske mangfoldet, og rovdyrbestanden er økende. Deler av den norske bestanden av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe er likevel sårbare eller truet. Det er et mål å sikre levedyktige bestander av disse dyrene. I enkelte områder av landet er konflikten mellom rovdyr og landbruksinteresser betydelig. Vi vil satse på tiltak som mest mulig begrenser skader forårsaket av store rovdyr, slik at jordbruksdrift kan opprettholdes over hele landet. Det skal utarbeides forvaltningsplaner for kjerneområdene for rovdyr. Ulv- og bjørnestammene i grensestrøkene har vi felles med våre naboland, og det bør legges opp til en samordnet forvaltning som gir levedyktige bestander. Skader på bufe og tamrein skal forebygges, blant annet gjennom ulike former for tilsyn som gjeterordninger, organisert bruk av utmarksområdene og utprøving av nye alternative tiltak. Det skal være anledning til å ta ut skadedyr, også i kjerneområdene. Erstatningsordninger må legges opp slik at dyreeiere ikke påføres urimelige økonomiske tap.

Forsvarlig produsert mat og god plante- og dyrehelse
Landbruket skal være bærekraftig, og forbrukerne må sikres forsvarlig produsert mat. Dette krever utforming av kvalitetssystemer som dokumenterer produksjonsprosessen fra jord til bord. Målet er å opprettholde den gode dyrehelsen, og som et ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner og omsetning av varer som er produsert med veksthormoner, skal ikke være tillatt i Norge. Alle genmodifiserte næringsmidler skal merkes. Fisk og kjøttavfall som skal brukes til dyrefor, må behandles slik at smittestoffer ikke overføres, og slik at bakteriedannelse unngås. Siden det foregår utstrakt handel med matvarer på tvers av landegrensene, er dette et område hvor internasjonalt samarbeid og avtaler er avgjørende. Vi vil arbeide i internasjonale fora for å få tilslutning til et regelverk som sikrer forsvarlig produsert mat, god dyrehelse og merkeordninger for næringsmidler som gir forbrukerne mulighet til å foreta informerte valg.

Økt eksport
Norge har en svært åpen økonomi. Vi er avhengige av gode internasjonale handelsavtaler for å sikre vår velferd. Fisk- og skogprodukter er store eksportnæringer, men vi har også en viss eksport av jordbruksvarer som jordbær, moreller og andre grøntprodukter. EØS-avtalen gir mulighet for tollfri utførsel av flere varer i grøntsektoren. Her har Norge naturgitte fortrinn som gjør det mulig å utvikle større eksport. Forutsetningen er at produktene holder høy kvalitet. For at de skal kunne hevde seg, må det dessuten produseres nok til å forsyne utenlandsmarkedet.

Ressursforvaltning Fiskeflåten Fiskeindustri

Havbruk Havner

Arbeiderpartiet vil forvalte fiskeressursene med sikte på høyest mulig langsiktig og bærekraftig avkastning.

Ressursforvaltning
De norske fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet gjennom en målrettet fiskeripolitikk for næringsutvikling og trygging av bosettingen. Havets ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, basert på prinsippene i Havrettstraktaten og FN-avtalen om fisket på det åpne hav. Hele 80 prosent av Norges fiskeressurser disponeres i fellesskap med andre nasjoner. Derfor er et forpliktende internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen avgjørende. Bærekraftige prinsipper må ha avgjørende vekt i samarbeidet Norge har med andre nasjoner i fiskerispørsmål. Spesielt i Nordsjø-området er det større ressursmessige gevinster å hente ved å legge slike prinsipper til grunn. Vi vil at Norge skal være en pådriver i dette arbeidet. Sjøpattedyrene sel og hval spiller en viktig rolle i havets økosystemer. På samme måte som for andre levende ressurser må overskuddet i disse bestandene høstes. Flerbestandsforvaltning skal også omfatte sjøpattedyrene.

Fiskeflåten
Fiskeflåten skal fortsatt som et hovedprinsipp være eid av aktive fiskere. Det skal imidlertid fortsatt kunne gjøres unntak fra denne regelen for havfiskeflåten når det er nødvendig for å styrke økonomien i flåten, bidra til livskraftige fiskerimiljøer, opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser, og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåte og industri på land. Dette vil særlig være aktuelt for å styrke havfiskeflåten i Nord-Norge. Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff. Det må satses på større kystfiskefartøy for å sikre rekruttering. Vi vil legge forholdene til rette for en slik fornying og oppgradering, blant annet ved å gi fiskeflåten tilgang på de samme distriktspolitiske virkemidlene som annet næringsliv, herunder også investeringstilskudd. Fornyelse av flåten må være basert på høsting av ressursene ut ifra bærekraftige forvaltningsprinsipper. Det er nødvendig å ha en kapasitet i fiskeflåten som er tilpasset ressursgrunnlaget, som ivaretar hensynet til regional fordeling av fiskerettighetene langs kysten, og som ivaretar behovet for en differensiert størrelse på kystfiskefartøyene. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. For å sikre foredlingsindustrien på land, er det et mål å begrense ombordproduksjonen.

Fiskeindustri
Et viktig element for å trygge bosettingen i kyst-Norge er stabil og helårig sysselsetting i fiskeindustrien. En slik stabilitet kan vi bare oppnå gjennom forutsigbar tilførsel av råstoff, som gir grunnlag for stabil videreforedling i Norge. Strukturen i fiskeindustrien er preget av små og mellomstore bedrifter. En mangfoldig bedriftsstruktur som gir trygge og stabile arbeidsplasser langs kysten betinger at økonomi- og lønnsomhet vektlegges. Bare gjennom lønnsom produksjon og en struktur som er tilpasset råstoffgrunnlaget og etterspørselen, vil sysselsettingen i fiskeindustrien kunne opprettholdes. Forholdene skal legges til rette for økt bearbeiding, produktutvikling og bedre markedsstrategier, slik at verdiskapingen fra fiskeriene kan øke og sikre sysselsettingen på sjø og land.

Havbruk
Det er et stort potensiale for vekst i norsk havbruksproduksjon. Dette gjelder foruten de tradisjonelle artene laks og ørret, også nye marine arter og ulike typer skjell. Tilgangen på lokaliteter virker heller ikke begrensende for å få til økning i produksjonen. Det er imidlertid viktig at næringen ikke vokser fortere enn markedene greier å ta unna. For å styre produksjonen bedre bør næringen organisere seg i produsentorganisasjoner. Oppdrett av nye marine arter vil være et viktig ledd i realiseringen av vekstpotensialet i havbruksnæringen. Kveite og kamskjell ansees for mest lovende. Steinbitt og blåskjell er også arter det knyttes forventninger til. For å sette disse og andre arter inn i lønnsom produksjon må ressursinnsatsen fra offentlige og private aktører økes og samordnes. Den største muligheten for vekst i norsk havbruksnæring og norsk fiskerinæring for øvrig, ligger i å øke bearbeidingsgraden. Skal vi lykkes med dette, må det satses mer på markedsforskning og markedsarbeid for fiskerier og havbruksnæring.

Havner
For å nå fiskeri- og transportpolitiske målsettinger er det nødvendig med tidsmessige fiskeri- og trafikkhavner. Vi vil arbeide for å etablere en havnestruktur som er tilpasset forholdene i de forskjellige landsdelene. Vi vil satse på opprusting av havner som betjener alle ledd i fiskerinæringen, det vil si både fiskeflåten, industrien og eksportleddet. En viktig forutsetning er at økt offentlig innsats for havneutbygging baseres på samarbeid mellom kommuner, fylker, stat og næringsliv. Vi vil også arbeide for å etablere sentrale transporthavner for eksport til Europa som kan redusere kostnadene, samt sikre og øke overgangen fra transport med bil til skip. Dette er nødvendig både av hensyn til miljøet og for å unngå transportmessige flaskehalser på veinettet på kontinentet.

Distriktenes rolle Byenes rolle Gjensidig avhengighet Bosettingsmønsteret

Infrastruktur Inntektsfordeling Svalbard

Arbeiderpartiet vil utvikle de ulike regionenes fortrinn til hele landets beste.

Distriktenes rolle
Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag for mye av verdiskapingen som foregår her i landet. Viktige deler av industrien er bygget opp på energi- og mineralreserver som finnes i distriktene. Salg av produkter fra næringer som bruker de ulike naturressursene, utgjør en stor del av eksportinntektene. Gjennom landbruk og fiske skal ressursene forvaltes på en økologisk riktig måte, jorda holdes i hevd og kulturlandskapet opprettholdes. Selv om landbruk og fiske ikke lenger er de viktigste sysselsettingsskapende næringene i distriktene, utgjør de en viktig basis for utvikling av ulik tjenesteytende virksomhet i både offentlig og privat sektor. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter for reiseliv og rekreasjon i landet vårt. Norsk reiseliv er allerede en viktig næring som har stor betydning for jobbtilbud og bosetting i distriktene, og denne næringen har forsatt et vekstpotensiale. Den videre utviklingen bør skje i nært samarbeid med andre berørte næringer, som landbruk, reindrift og fiskeri. Knyttet til de tradisjonelle næringene er det vokst fram kystkultur og bygdekultur, som uttrykker til dels store forskjeller i levemåte mellom ulike regioner, og mellom distriktene og byene. Dette utgjør et mangfold av stor verdi som må tas vare på. Distriktene må også i framtida spille en avgjørende rolle for hele landets næringsutvikling og for vår felles kultur, naturarv og reiseliv. Derfor er innsatsen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen en viktig del av Arbeiderpartiets samlede politikk.

Byenes rolle
I byene finnes særlige forutsetninger for å utvikle virksomheter som er avhengige av hverandres varer og tjenester. Service- og tjenestenæringer, institusjoner knyttet til utdanning, kultur og offentlige tjenester er lokalisert i byene mye på grunn av denne tilgjengeligheten. Byene gir også en bredere form for tilgjengelighet, basert på at de fungerer som knutepunkter for kommunikasjon. Historisk har byene derfor vært viktige «importhavner» for nye ideer og teknikker. Sentre for kompetanseutvikling er tradisjonelt plassert i storbyene, med nærhet til et mangfold av mennesker og virksomheter. Svært mange tar utdanning og gjør sine første erfaringer som arbeidstakere i større tettsteder og i byer. På samme måte er byer og tettsteder tjenestesentre for omlandets befolkning. Byenes rolle som kommunikasjons- og utdanningssentre og som møteplasser gjør dem til viktige motorer i norsk økonomi. Dette er oppgaver Arbeiderpartiet vil sette byene i stand til å løse så godt som mulig. Derfor vil vi satse videre på utbygging av infrastruktur, utdanning, forskning, kultur og ny næringsvirksomhet i byområdene.

Gjensidig avhengighet
By og land har ulike funksjoner i økonomien. Forskjellene i kultur, miljø og næringsstruktur mellom ulike regioner og landsdeler illustrerer at det må være arbeidsdeling og samspill dem i mellom. Verdiskapingen i en region er avhengig av at andre regioner fungerer godt. Utvikling av de enkelte områders fortrinn gir best utnyttelse av landets samlede ressurser. Den regionale arbeidsdelingen er imidlertid ikke en konstant tilstand. Den er under stadig forandring. Endringer i ressursgrunnlag, markedsmuligheter, kommunikasjon, teknologi og andre produksjonsvilkår medvirker til dette. Vi vil heller ikke i framtida overlate styringen av den regionale utviklingen til markedskreftene alene. Gjennom et velferdstilbud som sikrer likeverdige levekår, gjennom etablering av infrastruktur og kompetansebygging, og gjennom bidrag til næringsetablering vil vi styrke de fortrinn regionene har, og sikre en videre utvikling basert på samarbeid mellom by og land.

Bosettingsmønsteret
Utferdstrang og behov for å ta utdanning eller finne arbeid har alltid gjort at folk bytter bosted. Men i Norge har vi unngått avfolking av distriktene, slik noen av våre naboland har opplevd. Dette har vært mulig fordi vi har prioritert oppbygging av vekstkraftige sentra regionalt og lokalt, og plassert viktige institusjoner og arbeidsplasser i distriktene. Vi vil holde fast på målet om at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Virkemidlene vil i stor grad være de samme som før. Vi vil satse på lokale og regionale sentra, et likeverdig velferdstilbud over hele landet og etablering av arbeidsplasser innenfor nye vekstnæringer. En viktig basis for bosettingen skal fortsatt være primærnæringene og høsting og foredling av naturressurser. Videre vekst i velferdsordningene vil sikre både livskvalitet og viktige arbeidsplasser, særlig for kvinner. Satsingen på reiseliv og bygdeutvikling skal videreføres. I tillegg er det avgjørende å drive næringsutvikling og jobbskaping som gir et bredere spekter av jobbmuligheter. Vi vil derfor ta initiativ til en handlingsplan for hvordan ny teknologi kan gi grobunn for arbeidsplasser i distriktene. Ved å legge til rette for større mangfold i jobbtilbudet i distriktene kan disse gjøres attraktive for flere unge, noe som kan bidra til en mindre skjev aldersfordeling i mange kommuner.

Infrastruktur
Norge er et langstrakt land der infrastruktur i form av veier, kollektiv-, post- og teletilbud er en forutsetning for bosetting. Vi vil i årene som kommer satse særskilt på vedlikehold av allerede eksisterende veistrekninger. Kollektivtransport skal være et alternativ til bil i grisgrendte strøk, men først og fremst bygges ut i tilknytning til byer og tettsteder. Vi må ha et godt og stabilt flyrutenett og en infrastruktur for tele- og datatjenester som gir likeverdige muligheter for elektronisk kommunikasjon over hele landet. Likeverdige posttilbud skal sikres gjennom økt bruk av landpostbud og etablering av kontraktspostkontorer.

Inntektsfordeling
Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de viktigste velferdsoppgavene innen omsorg, helse, utdanning og kultur. Gjennom inntektsfordeling skal kommunenes økonomiske forutsetninger for å gi folk disse tjenestene jevnes ut. Målet er å fordele slik at det kan gis et likeverdig velferdstilbud over hele landet. Dette har ført til at forskjeller i levekår som tradisjonelt har gått i distriktenes disfavør, er erstattet med større grad av likhet. De fleste av de kommunene som i dag har problemer med å dekke befolkningens behov for velferd, ligger i mer sentrale strøk av landet. Disse kommunene har de siste tiårene opplevd endringer i sosiale forhold og i befolknings- og aldersammensetningen, fordi noen grupper av ulike grunner søker seg til byene. Særlig er dette synlig i Oslo med byens store forskjeller mellom øst og vest. Dette er bakgrunnen for at det må foretas endringer i inntektssystemet. Endringene skal foretas slik at tjenestetilbudet løftes der det i dag er dårligst, uten at det svekkes der det fra før er godt. For å oppnå dette og for å møte økte helse- og omsorgsbehov, vil Arbeiderpartiet øke overføringene til kommunene. Gjennom en overgangsperiode skal inntektssystemet gradvis legges om, slik at det tas mer hensyn til sosiale kostnader ved fordelingen. Det må arbeides videre med kostnadskriteriene knyttet til sosiale forhold og behovene innen omsorgssektoren, slik at kostnadene ved disse delene av kommunenes utgifter kan fanges enda bedre opp. Det skal gis særskilte regionaltilskudd til de minste kommunene, og Nord-Norge-tilskuddet skal opprettholdes. Skjønnsmidler vil gjennom hele overgangsperioden sikre at ingen primærkommuner taper på omleggingen. For øvrig bør skjønnsmidler i hovedsak brukes til å møte ekstraordinære situasjoner og andre forhold som ikke fanges opp av utgiftsutjamningen. Det må utvikles kostnadskriterier som i større grad tar hensyn til utgifter ved spredt bosetting, skoleskyss, ambulansetjeneste, rusmiddelomsorg, psykiatri, klima og forhold knyttet til teknisk sektor. Inntil slike kriterier er utviklet, må forholdene følges opp ved tildeling av skjønnsmidler. Vi vil rette særskilt oppmerksomhet mot Oslos indre østkant. Både staten og Oslo kommune må gjennom et samarbeid forplikte seg til en langsiktig satsing i de indre østlige bydeler for å forbedre miljø og boligmasse og utvikle gode velferdstilbud for befolkningen.

Svalbard
Arbeiderpartiets overordnede målsetninger i politikken overfor Svalbard er en konsekvent håndhevelse av den norske suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten, kontroll med at traktaten etterleves, bevaring av ro og stabilitet i området, og bevaring av områdets særegne natur og miljø. Arbeiderpartiet vil arbeide for at det utvikles en lokaldemokrati-modell for de norske bosettingene i Longyearbyen og Svea. Kulldriften skal fortsatt være et viktig grunnlag for næringsutvikling og arbeidsplasser. I tillegg vil vi utvikle forskningsmiljøet, samt andre næringer på Svalbard. Svalbard har enestående miljø - og naturforhold som vi vil bevare. Derfor skal miljøkonsekvenser være dokumentert før oppstart av nye tiltak og prosjekter.

Samisk kultur- og næringsutvikling

Næringsvirksomhet og ressurser Samisk språk, kultur og identitet Utdanning og kunnskapsbygging

Sametingets rolle Samarbeid på Nordkalotten

Arbeiderpartiet vil gi samisk kultur i bred forstand mulighet til vekst og utvikling.

Næringsvirksomhet og ressurser
Samene har i stor grad sitt kulturgrunnlag og sin eksistens knyttet til tradisjonell bruk av naturressursene og til primærnæringene. Men de samiske bygdene er også blitt mer avhengige av det moderne næringslivet.Vi vil at disse områdene skal gjøres attraktive for nyetableringer. Nye næringer bør så langt som mulig ta utgangspunkt i samisk kultur og tradisjon. Det må legges spesielt til rette for kvinnearbeidsplasser. I omstillingsarbeidet er det avgjørende å satse på utdanning og bygging av kunnskap. Det vil være en forutsetning både for å skape kombinasjonsmuligheter av tradisjonelle og moderne næringer, og for å utvikle alternative næringer. De næringspolitiske virkemidlene som settes inn i primærnæringene, må bidra til bærekraftig utvikling og sysselsetting. Det er viktig å legge opp til at fiske og jordbruk skal kunne drives i kombinasjon med annen virksomhet. Støtten til kombinasjonsnæringer skal derfor fortsette. Naturressursene skal høstes i tråd med økologiske prinsipper.

Samisk språk, kultur og identitet
Samene er del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en urfolks- og minoritetskultur det må gis rom for å bevare og utvikle. Levende samiske samfunn er selve grunnlaget for en bred videreføring av samisk kultur. Vi vil styrke samisk kulturaktivitet fordi dette er avgjørende for å styrke samisk identitet og selvbevissthet, og fordi det gir viktige impulser til kulturlivet og til samfunnet for øvrig. Kulturaktivitet gir majoriteten i det norske samfunnet kunnskap om det samiske. Dette kan bidra til økt forståelse og til nye muligheter for den samiske befolkningen. Det skal gis gode muligheter for etablering av arbeidsplasser innen samisk husflid, duodji. Kulturaktiviteter rettet mot barn og unge som har rot i det samiske, skal vektlegges særskilt. Den samiske idrettsbevegelsen skal få offentlig støtte.

Utdanning og kunnskapsbygging
Utdanningsnivået blant samer i samiske kjerneområder har generelt vært lavt. Dette har hatt sammenheng med svak lærerdekning, mindre tilpasset undervisningsmateriell, og at samene inntil nylig har hatt liten eller ingen innflytelse på innholdet i skolen. Vi vil at samiske elever fullt ut skal kunne beherske det samiske og norske språket. Det skal legges vekt på flerspråklighet og på å gjøre elevene i stand til å fungere godt i et flerkulturelt samfunn. Retten til undervisning i og på samiske språk må gjelde for alle samiske barn i grunnskolen som har samisk som sitt talemål. Voksne som på grunn av fornorskningspolitikken ikke fikk anledning til å lære samisk i skolen, skal gis tilbud om dette først og fremst gjennom voksenopplæringstiltak. Det skal utarbeides en samlet plan for høyere samisk utdanning og forskning.

Sametingets rolle
Sametinget skal gi samisk innflytelse i spørsmål av særlig betydning for den samiske befolkningen. Det skal ha rolle som representativt organ for den samiske befolkningen i Norge. Det er avgjørende at antallet som skriver seg inn i samemanntallet og deltar ved sametingsvalgene øker. Informasjons- og opplysningsvirksomheten overfor de som har samiske aner skal styrkes, slik at flere skriver seg inn i manntallet og deltar ved valg.

Samarbeid på Nordkalotten
For at samene skal få god anledning til felles utvikling og samkvem på tvers av landegrensene, er det viktig at det gis mulighet for felles opptreden og representasjon i aktuelle internasjonale fora. Det er naturlig med jevnlige plenumsmøter mellom de samiske folkevalgte organer i de nordiske landene, hvor også mindretallet i hver enkelt forsamling får rimelig representasjon. Det bør legges opp til løsninger som fjerner hindre for menneskelig kontakt på Nordkalotten, blant annet ved fortsatt å styrke kontakten med Kola-samene.

Web-redaksjonen

Våre sider ses best i Internet Explorer eller Netscape 3.0 eller høyere.

Til hovedsiden