Arbeiderpartiets program for perioden 1997-2001

Globalt fellesskap

Internasjonalt demokrati Fred og sikkerhet Utjaming av forskjeller i verden Solidatitet med verdens flyktninger Integrering av minoriteter

Globalt og lokalt miljøansvar Bærekraftig energisystem En grønnere samferdselssektor Resirkulering og gjenbruk

Nasjoner, organisasjoner eller enkeltpersoner kan ikke alene løse vår tids store utfordringer. Hvert land og hvert menneske oppnår mer ved å inngå forpliktende samarbeid med andre, framfor kun å forfølge sine egeninteresser. Alle tjener på at landene sammen tar ansvar og utvikler demokratiske spilleregler for hvordan beslutninger kan fattes i fellesskap. Det gjelder særlig for mindre land som Norge. Forpliktende internasjonalt samarbeid innebærer også at land kan måtte gå med på beslutninger som isolert ikke tjener deres særinteresser, men som er til det beste for verdenssamfunnet som helhet.FN må danne utgangspunkt for en slik internasjonal samråderett. FN må i viktige spørsmål om fred, miljø og fordeling ha mulighet til å fatte bindende vedtak som skal gjelde for alle nasjoner. Verdensorganisasjonen bør organiseres slik at dette blir mulig, og styrkes økonomisk. Dette kan skje ved former for internasjonale avgifter på valutatransaksjoner og på drivstoff innen luftfarten, men det enkelte land må også ta et større ansvar for å gi FN mulighet til å fungere.

" De forente nasjoner må danne utgangspunkt for en internasjonal samråderett. FN må i viktige spørsmål om fred, miljø og fordelig ha mulighet til å fatte bindende vedtak som skal gjelde for alle nasjoner. Verdensorganisasjonen bør organiseres slik at dette blir mulig, og styrkes økonomisk. "

Samråderett behøves ikke bare globalt, men også nasjonalt og lokalt. Hver enkelt nasjon, hvert enkelt lokalsamfunn og hvert enkelt menneske må ta ansvar. Vi vil omsette visjonene om rettferdig fordeling og økologisk balanse i konkrete arbeidsmål og tiltak, både nasjonalt og lokalt.

Det sosialdemokratiske verdigrunnlaget gjelder på tvers av alle landegrenser. Vårt utgangspunkt er det enkelte individs menneskerettigheter og alles krav på å få disse beskyttet. Norge har som ett av verdens rikeste land et særlig ansvar for å bidra til utjamning av forskjeller i verden. Vi vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene gjennom økt bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati. Mennesker som tvinges på flukt fra sine hjem, må få beskyttelse både i nærområdene og i land som ligger lenger borte. De som får opphold hos oss, skal følges opp og gis likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet.

Hensynet til miljøet legger rammebetingelser for vår virksomhet på samme måte som hensynet til økonomien gjør det. Utgangspunktet må være at alt levende har ett økologisk rom på deling. Utvikling av teknologi og nye arbeidsformer kan øke de samlede ressursene. Likevel er det behov for endringer som sikrer at landene forvalter de fornybare ressursene på en bærekraftig måte.

Bærekraftig utvikling innebærer at produksjonen og forbruket må legges om i den rike delen av verden, slik at det blir mulig å løfte de som har minst. Her hjemme vil omleggingen særlig måtte omfatte energi- og samferdselssektoren. Velferdsøkning i framtidas Norge kan ikke bygge på at vi skal bruke stadig mer energi og produsere mer avfall. I stedet må vi sette inn tiltak for å begrense energiforbruket og øke gjenvinning og gjenbruk.

Nordisk samarbeid Samarbeid i Nordens nærområder Utvikling av et alleuropeisk samarbeid Norges plass i det europeiske samarbeidet Samarbeidet med Russland

Det organiserte globlae samarbeidet FN som fredskaper Forsvar av menneskerettighetene Globale økonomiske spilleregler

Arbeiderpartiet vil bygge en bedre organisert verden der hvert enkelt menneske er sikret grunnleggende rettigheter og der landene samarbeider om å løse felles problemer.

Nordisk samarbeid
Det mangesidige kulturelle og politiske samarbeidet mellom de nordiske land skal styrkes og utvides på flere områder. Vi vil videreutvikle det nordiske energimarkedet med felles gjennomføring av internasjonale miljøavtaler, satsing på fornybare energikilder og mer miljøvennlig energibruk. De nordiske land kan bindes sterkere sammen ved etablering av felles elektroniske nettverk, blant annet mellom universiteter, høyskoler og bibliotek. Vår nordiske forankring er et sentralt utgangspunkt for økt innflytelse i internasjonalt samarbeid. Som følge av at Finland, Sverige og Danmark nå er med i  EU, har spørsmål knyttet til det europeiske samarbeidet fått en mer fremtredende plass i den nordiske kontakten. Slik sett er samarbeidet i Norden også en viktig kanal for indirekte norsk innflytelse på beslutningsprosesser i Europa. Det er betydningsfullt at det nordiske verdifellesskapet utnyttes i internasjonalt samarbeid, og at samspillet i Norden også kan innrettes mot dette.

Samarbeid i Nordens nærområder
I Barentsregionen og Østersjøregionen ligger det store utviklingsmuligheter, som tidligere ble hindret av den kalde krigens skille mellom øst og vest. Norge skal sammen med andre nordiske og europeiske land fortsette å bygge ut samarbeidet med våre østlige nærområder. Vi kan bruke Barentssamarbeidet til å skape nettverk og stimulere til bredere kontakt mellom de nordiske land og det russiske samfunn i nord. Dette samarbeidet vil omfatte tiltak for å motvirke og redusere militær spenning, minske og fjerne trusler mot miljøet, gjennomføre nærings- og kulturpolitiske tiltak, fremme handel og økonomiske forbindelser, samt utvikle bedre samarbeidsvilkår og kulturutøvelse for urbefolkningen i regionen. Norge har en grunnleggende interesse av å trekke Russland inn i et mest mulig omfattende og forpliktende flersidig samspill. Dette handler om sikkerhets- og fredspolitikk i vid forstand. Også Norges deltakelse i det nye Østersjøsamarbeidet må ses i et slikt perspektiv. 

Utvikling av et alleuropeisk samarbeid
Arbeiderpartiets grunnleggende mål i europapolitikken er å etablere samarbeidsordninger som omfatter hele Europa. Nå som de gamle blokkgrensene er borte, øker mulighetene for et mer forpliktende samarbeid som kan skape grunnlag for varig fred, bedre miljø og full sysselsetting. En rekke østeuropeiske land søker seg nå mot Europaunionen og det vestlige forsvarssamarbeidet. Vi vil at EU og NATO skal utvikles til alleuropeiske samarbeidsorganer, der alle europeiske land enten er medlemmer eller har en tilknytning gjennom nære samarbeidsordninger. Nettverket av strukturer som EU, NATO, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Partnerskap for fred bidrar til å knytte landene tettere sammen, slik at Europas framtid kan bygges i et klima av samarbeid istedenfor rivalisering og konfrontasjon. 

Norges plass i det europeiske samarbeidet
Ved folkeavstemningen i 1994 besluttet det norske folk at Norge ikke skal være medlem av Den europeiske union (EU). Folkets avgjørelse danner grunnlaget for Arbeiderpartiets europapolitikk i neste stortingsperiode. Norges økonomiske og handelspolitiske forhold til EU bygger på EØS-avtalen. En ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap vil bare være naturlig dersom det skjer vesentlige endringer i det europeiske samarbeidet. Innenfor rammen av vår nåværende tilknytning til Europaunionen er det nødvendig å ivareta Norges interesser og behov. Derfor er det ønskelig med et tett samarbeid med EU på en rekke områder. Vi vil særlig at Norge skal ha en så nær tilknytning som mulig til de mellomstatlige delene av EUs virksomhet. Det vil si innenfor utenriks– og sikkerhetspolitiske spørsmål og justissektoren, herunder politi– og tollsaker. Dette betyr ikke at mulighetene til en selvstendig asyl– og visumpolitikk og til grensekontroll i forhold til narkotika begrenses. Gjennom vår nordiske kontaktflate, det sosialdemokratiske partisamarbeidet og dialog med EU og medlemslandene, vil vi søke å påvirke Europaunionens politikk. Det er i Norges interesse at det europeiske samarbeidet fungerer godt, og at det rettes mot å løse problemer og oppgaver som landene i Europa har felles. Norge må særlig arbeide for at full sysselsetting gjøres til det viktigste mål for de europeiske landene. Gjennom samarbeidende politiske partier og fagbevegelser vil vi arbeide for nasjonale og europeiske kjøreregler som kan fremme sysselsettingen i et sosialt og miljømessig bærekraftig perspektiv. Det norske Arbeiderparti vil gjennom egen virksomhet og sammen med arbeiderbevegelsen i Norden og Europa utvikle det politiske og faglige samarbeidet med øst-europeiske land med sikte på å styrke grunnlaget for demokrati og respekten for menneskerettighetene. 

Samarbeidet med Russland
Vi kan ikke skape sikkerhet og stabilitet i vår verdensdel uten et godt samarbeid med Russland. Vi er ikke tjent med at vårt naboland isolerer seg og vender seg bort fra Europa. Særlig for Norge, som eneste NATO-medlem med grense til Russland, er det viktig å bidra til at landets forhold til Europa og den vestlige forsvarsalliansen kan preges av tillit og samarbeid, ikke av konflikt og opprusting. Vi må bygge trygghet, miljøsikkerhet og bærekraftig utvikling sammen med Russland. Derfor er landets deltakelse i Partnerskap for fred særlig viktig sett med norske øyne. De tillitsskapende tiltakene bør bygges videre ut, slik at trusselbildet kan reduseres ytterligere på begge sider. Norge skal gå inn for gode tosidige forbindelser og styrke det praktiske samarbeidet om handel, sjøfart, miljøtiltak og forvaltning av naturressurser. Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og Polen, skal utvikles videre med vekt på demokratibyggende tiltak, næringssamarbeid og innsats for å bedre miljøet. 

Det organiserte globale samarbeidet
De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. Vi mener det er behov for å reformere samarbeidet i FN, slik at organisasjonen kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig og skape fred, sikre det globale miljøet, jevne ut økonomiske skiller og fremme menneskerettighetene. Målet er at verdens nasjoner gjennom FN skal ha mulighet til å fatte bindende felles vedtak i de grunnleggende spørsmål som verdens folk bare kan løse sammen. Dersom organisasjonen skal styrke sin posisjon, må beslutningsorganene være sammensatt på en måte som gjenspeiler dagens verden. Flere land bør få fast plass i Sikkerhetsrådet, blant annet representanter for utviklingslandene, slik at rådet blir mer representativt og kan få en sterkere posisjon. Det bør foretas jevnlige gjennomganger av resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og organisasjoner. Norge kan påskynde dette ved å vektlegge evne og vilje til effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtten til de ulike FN-tiltak fordeles. 

FN som fredsskaper
Da den kalde krigen var avsluttet, fikk FN nye muligheter til å spille den aktive og samlende rollen i fredens tjeneste som organisasjonen opprinnelig var tiltenkt. Omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner er økt betydelig, og det er også gjennomført operasjoner av mer fredsopprettende karakter. Dette er en nødvendig utvikling, som må balanseres slik at man beholder FN som et upartisk felles instrument for fred. Vi støtter arbeidet med at det skal være mulig for De forente nasjoner å reagere raskt når krise og krig truer. Organisasjonen må ha mandat til å sette i verk slike operasjoner på vegne av verdenssamfunnet. Det vil gjøre den bedre i stand til effektivt å gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse stridigheter raskt kan føre til voldelige konflikter.

Forsvar av menneskerettighetene
Hvert menneske har sine grunnleggende, universelle menneskerettigheter uavhengig av hvilket land det bor i. Dessverre brytes disse på det groveste i mange land. Vi har alle et ansvar for å forsvare menneskerettighetene uansett hvor de krenkes. De bør utvikles til et sett forpliktende globale etiske regler, slik en bredt sammensatt FN-kommisjon har foreslått. Krenkelse av menneskerettighetene rammer i store deler av verden i særlig grad kvinner. Norge bør legge spesiell vekt på å motarbeide kvinnediskriminering på alle områder. Religion kan ikke være noen unnskyldning for å krenke menneskerettighetene. Arbeiderpartiet vil at Norge skal reise menneskerettspørsmål i alle kontakter med myndighetene i land der rettighetene krenkes. I tilfeller der det skjer spesielt grove brudd på menneskerettighetene, må Norge arbeide for effektive internasjonale sanksjoner. I enkelte situasjoner vil også direkte intervensjoner fra verdenssamfunnet gjennom FN være aktuelt for å hindre alvorlige overgrep mot folkegrupper. Tiltakene må ha bred internasjonal oppslutning for å kunne gjennomføres og få tilstrekkelig effekt. I innsatsen mot barnearbeid og for faglige rettigheter vil vi legge stor vekt på å føre videre en god internasjonal dialog med arbeidslivets parter gjennom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og Verdens handelsorganisasjon. Norge har et særlig ansvar for å rette søkelys mot brudd på menneskerettighetene i land vi er allierte med. Sammenkobling av handel og menneskerettigheter er et svært komplisert felt, hvor det ikke finnes noen entydige og lettvinte løsninger. Handel kan bidra til større åpenhet, og en slik åpenhet kan igjen gjøre arbeidet for økt respekt for menneskerettigheter lettere. Det vil imidlertid være tilfeller hvor regimet er av en så undertrykkende karakte r, at dialog ikke nytter. I slike tilfeller bør Norge arbeide for internasjonalt press på regimet, og vurdere eventuelle sanksjoner. Det må i hvert tilfelle gjøres nøye vurderinger av situasjonen. I disse avveiningene bør det veie tungt hvilke holdninger til handel og utenlandske investeringer som opposisjonen i det aktuelle landet har. 

Globale økonomiske spilleregler
Vi lever i en globalisert økonomi med svake internasjonale styringsmekanismer. Arbeiderpartiet går derfor inn for en sterk Verdens handelsorganisasjon med forpliktende samarbeid om handelspolitiske spørsmål i bred forstand. Vi støtter forslaget om et økonomisk sikkerhetsråd som kan trekke opp hovedretningslinjer for den globale økonomien, og se denne i sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det økonomiske sikkerhetsrådet må samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med arbeidet til Verdens handelsorganisasjon, og sørge for at det etableres politisk styring og lederskap i globale økonomiske spørsmål. For å motvirke ødeleggende valutaspekulasjoner, går vi inn for at det i internasjonal sammenheng gjennomføres en utredning av spørsmålet om skattlegging av valutatransaksjoner. En slik skatt må innrettes slik at den motvirker kortsiktige og destabiliserende kapitalbevegelser. Skatten bør i mindre grad ramme handel mellom land og langsiktige investeringer. Inntektene av en eventuell skatt på valutatransaksjoner kan være et bidrag til finansiering av globalt samarbeid, blant annet gjennom FN-systemet. 

Alleuropeisk sikkerhet og samarbeid NATO - hjørestein i sikkerhetspolitikken Konvensjonell nedrustning

Atomnedrustning Et troverdig forsvar

Arbeiderpartiet vil bygge økt regional og global sikkerhet ved å trygge de eksisterende nedrustningsavtaler og gå inn for nye samarbeidsmodeller bygget på et utvidet sikkerhetsbegrep.

Samtidig som mulighetene for fredsbygging har økt, gjenstår det å løse store internasjonale utfordringer som forbud mot antipersonell-miner, avtaler om lagring av radioaktivt avfall, og fullstendig, universell stans i prøvesprengninger med atomvåpen. Etterhvert som globale avtaler og regionale sikkerhetspolitiske nettverk utvikles, bør det bli mulig gjensidig å redusere landenes samlede bruk av ressurser til våpen og opprusting.

Alleuropeisk sikkerhet og samarbeid
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) utgjør et viktig ledd i det alleuropeiske sikkerhetssamarbeidet. De politiske konsultasjoner i OSSE omfatter alle vesentlige spørsmål av betydning for sikkerheten i vår verdensdel. Vi vil bidra til å utvikle en helhetlig sikkerhetsmodell for det 21. århundre bygd på et utvidet sikkerhetsbegrep. Den bør omfatte spørsmål som bygging av økonomisk og sosial sikkerhet, arbeid mot etniske konflikter og aggressiv nasjonalisme, innsats for menneskerettigheter og demokratiutvikling, forebygging av miljøkatastrofer og systemer for tidlig varsling av potensielle konflikter. Hensikten vil være å gjøre Europa til et felles område for sikkerhet, stabilitet og samarbeid, der ingen stat skal ha rett til å styrke sin egen sikkerhet på bekostning av andre medlemstater. Den nye sikkerhetsmodellen skal ikke erstatte etablerte sikkerhetsstrukturer, men bygge på eksisterende organisasjoner og institusjoner.

NATO - hjørnestein i sikkerhetspolitikken
Medlemskapet i NATO skal fortsatt være hjørnesteinen i arbeidet for Norges sikkerhet. Etter at den kalde krigen ble avsluttet, har NATO demonstrert at organisasjonen er i stand til å tilpasse seg den nye situasjonen. Den vestlige forsvarsalliansen har stadig en viktig rolle å spille fordi den har vist evne til å ta på seg nye oppgaver, og fordi det fortsatt er nødvendig å gi medlemslandene en sikkerhetsgaranti. Alliansen skal ikke true noen, men gjøre det klart at medlemmene vil stå sammen dersom friheten og demokratiet blir angrepet. Den nye tids trusler mot europeisk sikkerhet og stabilitet kommer i første rekke fra aggressiv nasjonalisme og etniske konflikter. Det er viktig at NATO også engasjerer seg i forhold til denne type konflikter. En rekke øst-europeiske land ønsker medlemskap i NATO-alliansen. Disse landene må fritt kunne søke sin sikkerhetspolitiske forankring, slik Norge og andre vest-europeiske land har kunnet. Vårt mål er at de nye demokratiene skal få tilgang til hva vi har oppnådd - sikkerhet, stabilitet, demokrati og velferd. Formålet med en utvidelse av NATO må være å øke tryggheten for alle i Europa. En NATO-utvidelse skal ikke være rettet mot Russland, men foregå i respekt for landets nasjonale interesser. Det skal ikke gå skarpe skiller mellom de utenfor og de innenfor alliansen. En utvidelse må skje parallelt med at NATO bygger ut gode og tillitsskapende samarbeidsordninger med de øvrige land. Den vestlige forsvarsalliansen har derfor invitert Russland, landene i Sentral- og Øst-Europa, samt Finland og Sverige, til nærmere forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom avtaler om Partnerskap for fred. Avtalene skal fungere som forberedelse for land som ønsker medlemskap i NATO, og som et permanent tilbud for land som ikke ser NATO-medlemskap som aktuelt. Det er opp til hvert en kelt partnerland å bestemme bredden og intensiteten i dette samarbeidet, som omfatter alt fra dialog og konsultasjoner til felles stabs- og feltøvelser. Partnerskap for fred har allerede bygget bro over tidligere konfliktlinjer og redusert forskjellene mellom land som er medlemmer av, og land som står utenfor NATO. Ordningen skal styrkes og bygges videre ut, slik at alle europeiske stater kan finne sin plass i et bredt forsvarspolitisk nettverk.

Konvensjonell nedrustning
CFE-avtalen om tak for konvensjonelle våpen står sentralt i OSSEs og Europas nye sikkerhetsarkitektur. Den medfører styrkebalanse på et lavere nivå, og gir en gjensidig reduksjon i evnen til å iverksette overraskelsesangrep og offensive operasjoner. Like viktig er den åpenhet, informasjon, inspeksjon og tillitsbygging som avtalen innebærer. Ut ifra disse positive erfaringene skal OSSEs Forum for sikkerhetssamarbeid utvikle et rammeverk for framtidig rustningskontroll. Det vil gi grunnlag for en ny generasjon nedrustningsavtaler, som må bli en viktig del av sikkerhetsmodellen for det 21. århundre. Samarbeidet i OSSE er definert som en regional ordning under FN-pakten. Det er viktig at FN tar initiativ til å etablere lignende ordninger i de øvrige verdensdeler. På globalt plan må det gjennomføres et forbud mot bruk, produksjon, lagring og salg av antipersonellminer, som påfører sivilbefolkningen store farer og lidelser også etter at en krig er avsluttet. Avtalen om totalforbud mot kjemiske våpen må følges opp med tiltak overfor land som ikke ratifiserer den, slik at den kan bli effektiv. FNs register for konvensjonelle våpen bør styrkes ved at alle land forplikter seg til å melde fra om produksjon og salg av våpen. Til grunn for Norges egen våpeneksport skal fortsatt ligge at vi ikke vil selge våpen eller ammunisjon til land i områder hvor det er krig eller krig truer, eller hvor det er borgerkrig. 

Atomnedrustning
Arbeiderpartiet ønsker et verdensomspennende forbud mot atomvåpen. På veien dit kan det gjennomføres en rekke tiltak som reduserer faren for ulykker eller bruk av slike våpensystemer. De inngåtte avtalene om atomnedrustning må ratifiseres og realiseres fullt ut, samtidig som nedrustningen drives videre for både strategiske og taktiske atomvåpen. Kontrollen knyttet til ikke-spredningsavtalen, som nå har fått ubegrenset varighet, bør bli mer omfattende. Nye atomprøvesprengninger er ikke akseptabelt. Verdenssamfunnet må kreve at alle kjernevåpenmaktene, samt land som er på terskelen til å utvikle atomvåpen, snarest slutter seg til en fullstendig, universell prøvestansavtale. I flere regioner bør det etableres atomvåpenfrie soner, blant annet i det nordiske området. Atomvåpenmaktene må gi klarere garantier om å avstå fra bruk eller trussel om bruk av kjernefysiske våpen mot ikke-atomvåpenmakter. Videre må Norge arbeide for at atommaktene avgir en uforbeholden forsikring om ikke å ville bruke eller true med atomvåpen, og for at en forhandler seg frem til en traktat om trinnvis fjerning av alle atomvåpen innenfor faste tidsrammer, med tilhørende bestemmelser om effektiv verifikasjon og håndheving. Når kjernevåpensystemer skal nedbygges og fjernes, er det nødvendig å skape et internasjonalt samspill om en miljømessig forsvarlig håndtering av det radioaktive materialet. I Nordvest-Russland utgjør atomvåpen som skal ødelegges, kjernekraftverk med høyrisiko-reaktorer og radioaktivt avfall fra andre kilder en alvorlig sikkerhetsrisiko. Det er Russlands eget ansvar å rydde opp, men landet trenger internasjonal bistand og kompetanse for å utvikle gode nok lagringssystemer. Her må Norge bidra og være pådriver for å mobilisere politisk støtte og økonomiske ressurser til en felles internasjonal oppryddingsprosess. 

Et troverdig forsvar
Den kalde krigens blokksystem og trusselbilde er oppløst. Norge står ikke overfor noen åpenbar militær trussel. Forsvaret skal likevel være en viktig del av vår nasjonale forsikring i en verden hvor utviklingen fortsatt er uforutsigbar. Norges selvpålagte forpliktelser i forhold til basepolitikken, atomvåpen og øvelser skal videreføres innenfor rammen av Partnerskap for fred-samarbeidet. Det er et mål å få ned samfunnets bruk av ressurser til rene forsvarsformål, forutsatt at den internasjonale situasjonen tillater det. Vårt forsvar er uansett inne i den største omstilling siden andre verdenskrig, og det er i denne forbindelse behov for investeringer. Disse må det finnes plass til gjennom effektivisering av driften. Målet med omstillingen er å etablere et mindre, men mer mobilt og funksjonsdyktig forsvar. Moderniseringen skal blant annet sikte mot at norske styrker må kunne ta sin del av et felles internasjonalt ansvar for å bevare eller gjenopprette fred i områder med krig eller der krig truer. Forsvaret skal fortsatt baseres på alminnelig verneplikt, og de vernepliktige skal få en utdanning som setter dem i stand til å gjøre en innsats hvis det blir nødvendig. Også Sivilforsvaret har behov for tilpasning til nye behov. En forutsetning for å lykkes i den viktige omstillingsprosessen, er at det gode samarbeidet mellom Forsvaret og personellets organisasjoner videreføres. Siviltjenesten skal utvikles slik at tjenesten til de sivile tjenestepliktige blir mer direkte vernerelevant. 

Solidaritet gjennom bistand Gjeldslettelser En mer rettferdig verdenshandel Fred og demokrati

Nødhjelp og frivillige organisasjoner Kvinner og barn Næringsrettet bistand Resultatsikring

Arbeiderpartiet vil bidra til bedring av levekårene i de fattige landene gjennom økt bistand, gjeldslettelser og arbeid for fred og demokrati.

Solidaritet gjennom bistand
Norge har som høyinntektsland en særlig plikt til å yte bistand til utvikling og bedring av levekårene i fattige land. I takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden gradvis trappes opp til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten etter de nye internasjonale prinsipper for å beregne denne. Den økte innstatsen skal konsentreres om å forbygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød. Det skal ligge til grunn for valg av samarbeidsland at de vil føre en utviklingsorientert og fordelingsmessig rettferdig politikk, og at de respekterer grunnleggende menneskerettigheter og internasjonale avtaleverk. Bistanden skal være hjelp til selvhjelp. Den må støtte opp under mottakerlandenes egen strategi og vilje til å bygge på egne ressurser, så bistandsavhengigheten kan forebygges. Mottakerlandene skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett, et godt utdanningssystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling og økt verdiskapning. Ett av kriteriene for bistand bør være at mottakerlandet ikke satser uforholdsmessig store ressurser på militære styrker. Når det gjelder bruken av de norske bistandsmidlene som kanaliseres gjennom FN-systemet, skal Norge legge vekt på de samme hensyn og prioriteringer som i vår bilaterale bistand.

Gjeldslettelser
For en del av de fattige landene representerer utenlandsgjelden en av de største byrdene. En løsning på gjeldsproblemet er nødvendig for at de skal komme seg ut av den verste fattigdommen og starte utviklingsprosessen. Derfor trengs nye tiltak for å redusere gjelden, og Norge må være en pådriver i dette arbeidet. Det må legges opp på en slik måte at det ikke virker urettferdig overfor land som har klart å overholde sine forpliktelser. Tiltakene for reduksjon eller sletting av gjeld bør samordnes med andre land, og knyttes til forpliktelser om å skape en bedre sosial og økonomisk utvikling for å unngå ny gjeldskrise. Ensidige lettelser fra Norges side vil først og fremst tjene de øvrige kreditorlandene, og dessuten føre til at Norge mister påvirkningsmuligheter i internasjonale organer der gjeldslettelser forhandles. Det internasjonale utviklingsfondet og Verdensbanken må utarbeide samlede og helhetlige løsninger for land som ikke har muligheter for å håndtere sin gjeldssituasjon. For de fattigste og mest gjeldstyngede landene vil vi arbeide for størst mulig reduksjon i gjelden gjennom den såkalte «Paris-klubben», som er en uformell sammenslutning av kreditorland i OECD. I enkelte tilfeller kan likevel ensidig gjeldslette til prioriterte land vurderes. Det vil også være aktuelt å delta i et internasjonalt samspill med private banker om enkeltstående gjenkjøp av gjeld til sterkt redusert pris, for deretter å slette denne.

En mer rettferdig verdenshandel
Mange fattige land trenger bedre adgang til høyinntektslandenes markeder for å kunne øke sin eksport og sine egne inntekter. Forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon må ha som mål at de fattigste landene skal få bedre markedsadgang på alle områder hvor de kan gjøre seg gjeldende, som innen landbruk- og tekstilsektoren. Norge skal i større grad bidra direkte til dette ved utvidelser av preferanseordningene for deler av importen fra disse landene. En del av den næringsrettede bistanden må brukes til å bygge opp handelskompetanse og eksportapparat, slik at utviklingslandene blir bedre i stand til å utnytte markedsmulighetene som er gitt i det internasjonale handelsregelverket. Dette skal omfatte forhold som produktutvikling og markedsføring, merking og opprinnelsesregler, næringsmiddelkontroll og veterinære bestemmelser, samt andre tiltak som kan gjøre varene anerkjente og konkurransedyktige og skape tillit i markedet. Samtidig som vi vil arbeide for en mer åpen verdenshandel, vil vi sikre grunnleggende sosiale standarder for arbeidstakerne gjennom de internasjonale handelsavtalene. Dette gjelder særlig barnearbeid som er brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og som skyldes både fattigdom og politisk aksept for slik virksomhet i enkelte land. Barnearbeid må aktivt motarbeides gjennom den internasjonale handelspolitikken, gjennom politisk dialog og bistand, gjennom støtte til skoleformål, samt økonomisk bistand til familiene. 

Fred og demokrati
Væpnede konflikter og opprustning står i veien for bedring av levekårene i mange fattige land. Fredsavtaler og nasjonal forsoning er ofte en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Norge har deltatt i fredsbyggende arbeid i flere hardt rammede områder, og høstet positive erfaringer som tilsier at dette bør være et vesentlig innslag i bistandsinnsatsen. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer igang, er det av stor betydning å kunne sette inn bistandsmidler for å støtte opp om en gunstig utvikling. Årsakene til konfliktene kan best fjernes dersom sult og fattigdom bekjempes effektivt, og de sosiale og økonomiske levekårene bedres. Samtidig må demokratiske prosesser med frie valg, partiorganisasjoner, folkevalgte organer, offentlig administrasjon og ytringsfrihet bygges opp for at situasjonen skal kunne stabiliseres. En rekke land og regioner Norge samarbeider med - som Guatemala, Midt-østen, Afrikas horn, Kambodsja, Bosnia og Sør-Afrika - befinner seg på ulike stadier i denne prosessen. I andre krigs- og konfliktherjede områder er forsoningen knapt nok kommet i gang, og det internasjonale samfunnet bør i større grad ta medansvar for at stridighetene kan skrinlegges og menneskerettighetene forsvares. Dette innebærer at vi også i framtida må sette inn betydelige deler av våre bistandsmidler i fattige land som befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging. 

Nødhjelp og frivillige organisasjoner
I akutte sult- og nødsituasjoner må vi hurtig kunne iverksette nødhjelpstiltak. Frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp har godt utbygde internasjonale nettverk og administrative apparater som gjør at de kan spille en viktig rolle i denne sammenheng. Arbeidet med å skape et mer effektivt beredskapssystem skal prioriteres, og den norske modellen med frivillige organisasjoner som hovedaktører i nødhjelpen må føres videre. Den bidrar til deltakelse og oppslutning i befolkningen om hjelpearbeidet, og gjør det lettere å bygge opp egne lokale frivillige organisasjoner i de nødrammede landene. Den andre hovedkanalen for humanitær kriseinnsats er FN-systemet. Det må utvikle sin evne til effektivt å forebygge nødsituasjoner ved mekling og aktiv konfliktløsing, forebygging av flom- og tørkekatastrofer, innsats mot ørkenspredning, tiltak mot epidemier, sikring av vannkilder, etc. I en del av de mest utsatte fattige landene holder ikke matvareproduksjonen tritt med befolkningsøkningen. Her bør Norge særlig påvirke FN til å øke den sult- og nødsforebyggende innsatsen gjennom sitt matvareprogram og sin organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

Kvinner og barn
Vekst og utvikling i de fattigste delene av verden kan ikke skje uten at kvinner gis demokratiske rettigheter, mulighet til å bestemme over eget liv, og anledning til å bruke sine evner og ressurser. Dette bør følges direkte opp ved å øke andelen kvinnerettede prosjekter i vårt bistandsarbeid. Det er god samfunnsøkonomi å investere i kvinners helse og muligheter. Kampen mot overgrep og diskriminering av jentebarn og voksne kvinner må intensiveres. Voldtekt og vold mot kvinner og barn som krigsstrategi må bekjempes med alle midler. Det trengs tiltak for sterkere beskyttelse av kvinner og barn i krigs- og fluktsituasjoner, og bruk av humanitære FN-intervensjoner og internasjonale domstoler må vurderes i lys av dette. Rundt halvparten av FNs medlemsland har ikke sluttet seg fullt ut til konvensjonen om å avskaffe alle former for kvinnediskriminering. Blant nærmere en milliard mennesker i utviklingslandene som er analfabeter, er det dobbelt så mange kvinner som menn. At kvinner i noen land ikke har rett til å eie jord, er også et stort hinder for en bærekraftig utvikling. Forskjellen mellom kjønnene øker jo høyere opp man kommer i utdanningssystemet. Handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse legger stor vekt på betydningen av utdanning for å heve levekårene. Denne oppgaven bør få høy prioritet i alle deler av hjelpearbeidet. Samtidig er bedre primærhelsetjenester i de fattigste landene avgjørende for å bekjempe mødredødelighet og dødsfall blant mindre barn på grunn av diare og uttørring. Oppbygging av primærhelsetjeneste gjør det også mulig å spre kunnskap og informasjon om familieplanlegging og starte vaksinasjonsprogrammer mot utbredte sykdommer som polio, tuberkulose og difteri. Norge må påvirke til effektivisering av arbeidet til Verdens helseorga nisasjon (WHO) på disse områdene og styrke helseinnsatsen i våre egne bilaterale hjelpeprogrammer

Næringsrettet bistand
Det er ikke mulig å fjerne fattigdom og nød i utviklingslandene uten at verdiskapingen deres økes. Den må være bærekraftig og fattigdomsreduserende, og bygge på at mer av råstoffene kan foredles av de fattige landene selv. I mange tilfeller forutsetter det gunstig finansiering og støtte til offentlige og private næringsutviklere. Hovedkilder til dette skal være Det internasjonale utviklingsfondet og de regionale utviklingsbankene for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Lån til investeringer i energiforsyning, infrastruktur og andre formål som er avgjørende for næringsutvikling i lavinntektsland, bør holdes rentefrie og ha en lang periode med avdragsfrihet. I Verdensbankgruppen vil vi gå inn for at innsatsen overfor mottakerlandene skal utformes slik at det ikke presses fram tilpasninger som gir uheldige sosiale virkninger. Norge skal følge opp sine forpliktelser når det gjelder påfylling av Verdensbankgruppens utviklingsfonds og andre tiltak innenfor multilateral bistand. Vi vil arbeide for å demokratisere Verdensbanken, slik at utviklingslandene sikres større innflytelse. Samtidig bør støtte til næringsutvikling og jobbskaping være en viktig del av vår bilaterale hjelp. Dette kan dreie seg om nødvendig parallellfinansiering av prosjekter som får lån fra Verdensbanksystemet, eller direkte investeringsstøtte når det trengs risikoavlastning for at bedrifter skal kunne engasjere seg. Næringslivsordningene skal brukes til å fremme varig bedriftssamarbeid og bedriftsetableringer som øker kompetansen og konkurranseevnen til mottakeren. Den direkte næringsbistanden skal ikke utvikle seg til å bli permanent støtte, og konsentreres om felter der Norge har særlig kompetanse og teknologi å tilføre. 

Resultatsikring
For å hjelpe flest mulig er det viktig å forbedre ressursbruken i bistandsarbeidet. Vi vil legge større vekt på kritisk rapportering og vurdering av kostnadseffektiviteten i alle tiltak. Dette må skje i nært samarbeid med mottakerlandene, slik at deres egen evne til å forvalte offentlige ressurser kan forbedres. Det blir dermed et viktig formål for bistanden å bidra til å bygge opp effektive statlige forvaltninger med ryddig økonomistyring og gode planleggings- og kontrollsystemer. Uten dette kan det vise seg at mottakerlandenes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg større bidrag og overføringer blir svært begrenset. Hjelpen må legges opp med utgangspunkt i mottakerlandenes kapasitet og muligheter for selv å styre og vedlikeholde tiltakene. Det innebærer at man bør stille større krav til deres mottakeransvar og resultatorientering. Brudd på avtaler og forsømmelser av oppfølgingen skal ha klare konsekvenser for det videre bistandsarbeidet. Vi må imidlertid også sette krav til oss selv. Et slikt krav er at utformingen av norske bistandsprosjekter skjer i samarbeid med lokale brukere og myndigheter. Norsk bistand må ta hensyn til mottakerlandets egen kultur og tradisjon. Grunntanken skal være at lokale behov ligger til grunn for bistandsprosjektene. Det samme bør Norge legge vekt på i den delen av vår hjelpeinnsats som kanaliseres via FN-systemet. Den skal i større grad få form av øremerket finansiering på konkrete områder hvor man fra norsk side vil gjøre en særskilt innsats. 

Hjelp i nærområdene Beskyttelse i Norge

Tilbakevending til hjemlandet Mottak og bosetting

Arbeiderpartiet vil arbeide lokalt og globalt for å gi beskyttelse til de som har måttet flykte fra sine hjem.

Hjelp i nærområdene
Det globale flyktningeproblemet er stort og tragisk, og utfordrer verdenssamfunnets solidaritet og handlingsevne. Alle mennesker som tvinges på flukt, angår oss. De er like viktige å beskytte, enten de kommer til Norge eller ikke. Når det oppstår alvorlige konflikter og situasjoner med masseflukt, bør flyktningene fortrinnsvis få hjelp så nær sine hjem som mulig og forsvarlig. Det vil gi den enkelte større muligheter til å gjenoppta et normalt liv etter krisesituasjonen, og gjøre at hjelpen kan nå fram til flere. Byrder og oppgaver i hjelpearbeidet må fordeles slik at ikke nabolandene blir sittende igjen med en for stor del av ansvaret og regningen, og derved får redusert sin mulighet til å hjelpe. Det internasjonale samfunnet bør styrke FNs høykommissær (UNHCR) når det gjelder kriseberedskap, byrdefordeling og koordinering av nødhjelpsinnsatsen. Norge skal være et foregangsland blant giverlandene til høykommissærens arbeid, og avsette betydelige midler som gjør det mulig å reagere raskt når UNHCR sender ut nødsappeller. De frivillige hjelpeorganisasjonene spiller en sentral operasjonell rolle i kommissærens nødhjelpsstrategi, og skal være viktige samarbeidspartnere når Norge yter humanitær innsats. I mange tilfeller kan det være mulig å unngå nøds- og fluktsituasjoner ved å sette inn forebyggende tiltak på et tidlig tidspunkt. Den norske bistanden skal derfor rettes mer inn mot tiltak som kan bidra til forsoning og forebygge nød og forfølgelse.

Beskyttelse i Norge
Grunnlaget for vår flyktningepolitikk skal ligge i Norges tilslutning til FNs flyktingekonvensjon. I tråd med den skal alle asylsøkere som kommer til Norge og trenger beskyttelse fra forfølgelse, få det. De skal sikres lik og rettferdig behandling, enten de kommer som overføringsflyktninger fra FNs høykommissær eller på individuell basis. Ingen som etter UNHCR sin vurdering kan bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet, skal sendes tilbake. Norge skal være rede til å ta sitt ansvar for mottak av et økt antall overføringsflyktninger ut fra anbefalinger om en internasjonal byrdefordeling fra FNs høykommissær. Når væpnede konflikter og omfattende voldsbruk fører til masseflukt i et område, kan de som kommer til Norge få kollektiv beskyttelse, noe som skal besluttes i samråd med høykommissæren i hvert enkelt tilfelle. På dette helhetlige grunnlaget vil vi gjennomgå praksis og erfaringer i flyktningepolitikken fra de senere år. Hensikten med en slik gjennomgang er å se om det kan være grunnlag for en liberalisert praksis. Norge bør dessuten i FNs organer gå inn for en gjennomgang av flyktningekonvensjonen, slik at den kan bli bedre egnet til å skape en ensartet praksis, byrdefordeling og klar humanitær forpliktelse til å gi beskyttelse i alle land. Konvensjonens stilling må styrkes internasjonalt, så flere land slutter seg til den. For å utvikle det europeiske ansvaret for verdens flyktninger, vil Norge også arbeide for etablering av en europeisk flyktningekonvensjon, som innebærer større grad av forpliktelser og byrdefordeling. Mange flykter fra terror og overgrep som ikke begås av landets myndigheter, og som disse myndighetene ikke kan eller vil hindre. Folk utsettes for overgrep som ville ha kvalifisert til flyktningestatus dersom myndighetene sto bak, men so m ikke gir slik status etter en stram tolkning av FNs flyktningekonvensjon. Arbeiderpartiet vil at en eventuell europeisk flyktningekonvensjon må gi flyktningestatus til dem som flykter fra slike grove, systematiske brudd på menneskerettighetene. I Norge bør disse flyktningene få asylstatus istedenfor opphold på humanitært grunnlag som i dag.

Mottak og bosetting
De som søker asyl i Norge, må få søknaden sin raskt behandlet, så de slipper å leve lenge i uvisshet og unngår at oppholdstiden i statlige mottak blir for lang. Vi vil opprette en klagenemd i asylsaker, som kan sikre asylsøkerne godt rettsvern og likebehandling, og motvirke at ankebehandlingen går for sakte. Når vedtak om asyl eller humanitær oppholdstillatelse er fattet, er det viktig raskt å forberede bosettinger med egnede opplærings- og jobbtiltak. Alle kommuner bør være innstilte på å motta flyktninger, slik at vi også innenlands kan ta et felles solidarisk ansvar for verdens flyktningeproblem. Det er viktig å formidle lærdommer fra lokalsamfunn hvor integreringen har vært vellykket. En konsentrasjon av bosettingen i de store byene må motvirkes, fordi det gjør det vanskeligere å etablere et godt tilbud for den enkelte flyktning. Både i statlige mottak og etter bosetting skal tiltakene overfor flyktninger i større grad planlegges i et tilbakevendingsperspektiv. Det innebærer å legge til rette for at medbrakt kompetanse kan holdes ved like, og for at ny kunnskap og ferdigheter som kan anvendes i hjemlandet, blir tilført. Dette står ikke i motsetning til undervisning i norsk språk og samfunnskunnskap, som gjør det mulig for flyktningene å få brukt og fornyet sin kompetanse under oppholdet i Norge. Barn som bor i mottak, skal vanligvis gå på skole i lokalmiljøet i tråd med sin rett og plikt til grunnskoleundervisning. Helsetilbudet ved mottak og bosetting må tilpasses de problemer som mennesker kan slite med etter å ha gjennomlevd en flyktningesituasjon. 

Kvalifisering for arbeid En plass i arbeidslivet Bolig- og nærmiljøtiltak

Oppvekst Kvinner Respekt og toleranse i et mangfoldig samfunn

Arbeiderpartiet vil at alle, uansett etnisk bakgrunn, skal ha likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet.

Kvalifisering for arbeid
Opplæring og oppfølging med sikte på arbeid er helt avgjørende for å sikre integrering. Vi vil at flyktninger og andre som gis opphold i landet, kort tid etter ankomst skal få sine kvalifikasjoner gjennomgått og oversatt til norske standarder. Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan for videre utdanning og kvalifisering. For å intensivere og sikre integreringsprosessen, vil Arbeiderpartiet at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere. Språkopplæringen skal tilpasses den enkelte og ta sikte på å nå et fastsatt målbart nivå. Opplæringstilbudet må både kvantitativt og kvalitativt bygges ut i samsvar med denne målsettingen. Det skal utstedes vitnemål for gjennomgått opplæring. Individuelle planer for kvalifisering skal også utarbeides for de som allerede har vært i landet en stund, men som mangler en kartlegging av kompetanse og tilbud om utdanning og arbeid. De som ikke kan lese og skrive, skal ha rett til opplæring. De som ikke har gjennomført grunnskole, skal gis tilbud om dette i voksenopplæringsregi. Effektiv bruk av erfaringer og kunnskap som den enkelte allerede har, betinger at ordningene for godkjenning av utenlandsk utdanning forbedres. Ansvaret for å følge opp den enkelte med utarbeiding og gjennomføring av planer skal ligge i den enkelte kommune. Dette krever et nært samarbeid på tvers av de ulike offentlige etater. Ansvar for initiativ, samordning og iverksettelse bør plasseres ett sted. Staten skal gi kommunene økonomiske muligheter til gjennomføring. Det bør knyttes en form for stipend eller avlønning til den enkeltes gjennomføring av kvalifiseringsplanene.

En plass i arbeidslivet
Arbeidssøkere med bakgrunn i en minoritet har i mange sammenhenger større problemer på arbeidsmarkedet enn andre. De som har størst problemer med å skaffe seg jobb, bør følges spesielt opp. En mulighet kan være å utvikle tilbud om særskilte opplærings- og praksisplasser i arbeidslivet. Målrettet opplysningsarbeid mot arbeidsgivere og arbeidstakere kan også bidra positivt. Arbeidslivets organisasjoner har et særlig ansvar for å drive opplysning og få i gang kommunikasjon, og de skal få støtte til slike tiltak. Kunnskap om og bakgrunn fra minoriteter må oppvurderes ved ansettelser både i barnehagene, skolene, helse- og sosialvesenet, arbeidsmarkedsetaten og i politiet. Også utdanningstilbudene på disse områdene, inklusive etterutdanningen, må ta hensyn til dette. Offentlige etater og virksomheter har på sine områder et spesielt ansvar for å rekruttere kvalifiserte flyktninger og innvandrere til yrkeslivet.

Bolig- og nærmiljøtiltak
Særlig i Oslo er det en tendens til at mennesker med minoritetsbakgrunn bosetter seg konsentrert i enkelte bydeler. Det positive ved slik bokonsentrasjon er at det vokser fram sterke fellesskap som tar vare på tradisjoner og egenart. Det negative er at det hindrer jevnlig kontakt mellom minoriteter og majoritetsbefolkning - noe som gjør integrering vanskelig. Vi mener det er et mål å etablere nabolag med et mangfold av befolkningen representert. Utgangspunktet må imidlertid være fri etableringsrett og fri rett til boligvalg for alle. Gjennom virkemidler som byfornyelse, miljøtiltak og gunstige boliglån vil vi arbeide for gode bomiljøer som er attraktive for alle. Vi vil ruste opp områder øst i Oslo med statlig støtte. Tiltakene må omfatte både miljø, boliger, kultur og oppvekstforhold. Det bør innføres statlige tilskuddsordninger til utvikling av praktiske samarbeidsordninger mellom lokale minoritetsmiljøer, etablerte lokale organisasjoner og lokale offentlige organer. Boligsamvirket og andre organisasjoner kan spille en viktig rolle i slike sammenhenger. Målet må være å styrke lokalmiljøene og forebygge konflikter.

Kvinner
Kvinner med bakgrunn i enkelte minoriteter kan være i en særlig vanskelig stilling. Noen lever nesten isolert uten tilstrekkelige kunnskaper om norsk språk og samfunnsliv. En slik situasjon er ikke forenlig med våre mål om likestilling, og det skaper problemer i forhold til barna. Kvinner i en slik situasjon bør systematisk følges opp med norskundervisning og kunnskap om helse- og samfunnsforhold. Helsestasjonene kan ha en sentral rolle i dette arbeidet. Vi vil at de skal settes bedre i stand til å gi mer og bedre informasjon tilpasset behovene til den enkelte, og til å gi veiledning i helse- og sosialspørsmål, samt om norske samfunnsforhold. Vi vil særskilt understreke hvor viktig det er at kvinner gis rett og mulighet til norskundervisning og kvalifisering for arbeidslivet. De må få tilbud om utvidet barnepass i forbindelse med dette. Slik kan hver enkelt gis økt frihet, anledning til å delta i og bli kjent med norsk samfunnsliv, og økt mulighet til å følge barna i oppveksten. En bedring av kvinners situasjon vil ha direkte innvirkning på barnas kår. Vi vil at kvinner med minoritetsbakgrunn skal synliggjøres og gis økt mulighet til deltakelse i demokratiske organer. I dag makter ikke eksisterende fora å ivareta dette. Vi mener derfor at det bør opprettes et eget råd for kvinner med minoritetsbakgrunn. Dette kan være et viktig bidrag til økt dialog, mer kunnskap og bedre til integrering.

Respekt og toleranse i et mangfoldig samfunn
Innvandrere og flyktninger som har kommet til landet de siste tiårene, utgjør minoriteter i Norge. De er individer med svært ulik bakgrunn og tilværelse. De har krav på å bli behandlet og respektert som likeverdige. Vi lever i et multikulturelt samfunn. Dette stiller krav til gjensidig toleranse og respekt. Men åpenhet og toleranse er ikke det samme som verdinøytralitet. Grunnleggende verdier som likeverd, rettssikkerhet, menings- og ytringsfrihet, mulighet til politisk deltakelse, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter står sterkt i hele det norske samfunnet. Vårt lovverk er bygget på disse verdiene. Det utgjør en felles basis for samhandlingen oss imellom som alle må respektere. Diskriminering på grunn av navn, hudfarge eller kulturbakgrunn skal ikke aksepteres. Vi vil derfor gjennomgå dagens lovverk og praktiseringen av det for å tydeliggjøre at diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse er ulovlig og i strid med grunnleggende fellesverdier i det norske samfunnet. Det finnes i dag ikke tilstrekkelig systematisert kunnskap om levekår blant minoriteter, om forholdet mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen og om virkningen av offentlige tiltak med sikte på integrasjon. Det er derfor nødvendig å styrke og samordne forskningen på dette området, samt systematisere allerede tilgjengelig kunnskap. 

Internasjonale miljøavtaler Klimautforinger Miljørettet bistand Oppfølging av internasjonale avtaler Lokale Agenda-21

Utslipp til vann Kalking Kjemikaler Akutte olje- og kjemikalieutslipp

Arbeiderpartiet vil arbeide for forpliktende internasjonale miljøavtaler, og etablere lokale og nasjonale mål og virkemidler som sikrer oppfølging.

Vi vil gå inn for et internasjonalt avtaleverk bygget på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling. De praktiske handlingene som bidrar til at målene om bærekraftig utvikling nås, må settes ut i livet nasjonalt og lokalt. Ved å foreta klare valg og legge om produksjon og forbruk, kan Norge erverve erfaring og kunnskap og være i forkant av utviklingen innen miljøteknologi og nye miljøløsninger.

Internasjonale miljøavtaler
Forurensinger kjenner ingen landegrenser. Kampen mot forurensinger må føres både gjennom nasjonale tiltak og bindende internasjonale avtaler. I løpet av de senere årene er det oppnådd enighet om en rekke forpliktende internasjonale avtaler. Norge har fulgt opp sine internasjonale miljøforpliktelser. Utslippene av stoffer som ødelegger ozonlaget fases ut, utslippene av svovel er kraftig redusert og nye virkemidler skal innføres slik at vi når målet om 76 prosent reduksjon fra 1980 til år 2000. Utslippene av nitrogenoksid (NO_x) går ned, og vi overholder våre forpliktelser om å stabilisere disse utslippene. Nordsjødeklarasjonen om å redusere utslippene av næringssalter følges opp, og utslippene av tungmetaller og miljøgifter fra industrien er eliminert eller kraftig redusert. Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen for et sterkere og mer omfattende avtaleverk for å bekjempe de internasjonale miljøproblemene. Vår troverdighet i arbeidet for forpliktende internasjonale miljøavtaler forutsetter at vi følger opp nasjonalt og overholder våre egne forpliktelser. Målet er internasjonale avtaler som gir størst mulig miljøgevinst. Landene bør i fellesskap beslutte hvor store utslippsreduksjoner som skal oppnås, hvor de mest kostnadseffektivt kan foretas, og hvordan kostnadene skal fordeles. De rike landene må bære de største kostnadene. Tradisjonelt bygger internasjonale miljøavtaler i hovedsak på at det foretas like prosentvise reduksjoner av utslipp i det enkelte land. Slike avtaler har ført til mindre forurensing og et reinere miljø, men de har også sine klare svakheter. De tar ikke hensyn til at landene er skyld i ulik mengde forurensing, og at kostnadene forbundet med å rense kan være svært ulike. Derfor bør avtalene &ar ing;pne for felles gjennomføring ved at flere land går sammen om utslippsbegrensninger, og i fellesskap finansierer investeringer som reduserer utslippene der kostnadene er lavest. På den måten kan landene sammen oppnå større miljøgevinster til lavere kostnader. Svovelavtalene som omfatter en gruppe land i Europa, bygger allerede på dette. En ny generasjon internasjonale miljøavtaler bør baseres på de samme prinsippene. Det viktigste nå er imidlertid å bidra til at det blir etablert et internasjonalt avtalesystem som kan samle et bredt flertall, og som kan videreutvikles over tid.

Klimautfordringer
Global oppvarming som følge av menneskeskapt drivhuseffekt er blant våre mest alvorlige miljøproblemer. De samlede norske utslippene av klimagasser er stabilisert. CO₂-utslippene vokser, mens utslippene av andre klimagasser går ned. Det arbeides nå med å sette klare mål for å redusere utslippene av klimagasser på den internasjonale klimakonferansen. Vi vil at Norge skal gå inn for en klima-avtale med forpliktende mål bygget på prinsippene om rettferdig byrdefordeling og felles gjennomføring. Uansett utfall på klimakonferansen vil utfallet bli svært krevende for Norge. Dette henger blant annet sammen med at vår kraftproduksjon er basert på vannkraft og at en betydelig del av CO₂-utslippene er knyttet til olje- og gassproduksjon. Norsk gasseksport kan, ved å erstatte mer forurensende energibærere som kull og olje, bidra til reduserte CO₂-utslipp i andre land. Oppgaven må være at Norge skal forene rollen som energinasjon med rollen som ledende miljønasjon. Dette er en så krevende utfordring at det behøves brede politiske løsninger. Vi må ha bredest mulig oppslutning om å legge om skattesystemet med større vekt på skattlegging av forurensende virksomhet. Det skal satses betydelige midler på fornybare energikilder, og samferdselspolitikken må legges om. Det må inngås forpliktende avtaler med industrien om konkrete utslippsreduksjoner innen fastsatte tidsfrister. Norge skal være ledende innen energiteknologi og fornybare energikilder, og disse produktene må markedsføres internasjonalt. På en slik måte kan Norge klare å oppfylle forpliktelser for CO₂-utslipp, og samtidig bidra til reduserte utslipp i andre land gjennom eksport av gass og miljøteknologi og gjennom ulike bistandsprogrammer.

Miljørettet bistand
Den enkelte nasjons mulighet til å foreta omlegginger som sikrer bærekraftig utvikling, er avhengig av økonomi og tilgang til miljøvennlig teknologi. Norge skal yte bistand og bidra med teknologi som gjør det mulig å legge om produksjonen i land som ellers ikke ville makte dette. Vi har et særlig ansvar i forhold til de øst-europeiske statene. Utslipp fra industrien, foreldede kjernekraftverk og atomavfall i disse landene er den fremste trusselen mot hele regionens sikkerhet. Vi vil derfor at Norge skal øke sitt engasjement og sin bistand i forhold til disse problemene. Spesielt er det viktig å vie problemene på Kola-halvøya stor oppmerksomhet. Samtidig skal Norge støtte andre internasjonale miljøprosjekter, som arbeid mot forørkning, bevaring av det biologiske mangfoldet og utviklingen av fornybare energikilder i utviklingslandene. Det vil skje både ved en sterkere miljøinnretting av den norske bilaterale bistanden og ved Norges innsats i Det globale miljøfondet, som er opprettet for å følge opp de internasjonale konvensjonene om klimautslipp, beskyttelse av azonlaget og biologisk mangfold.

Oppfølging av internasjonale avtaler
Internasjonale miljøavtaler følges opp først og fremst gjennom innrapportering om iverksatte tiltak og miljøtilstanden i det enkelte land. Det bør i tillegg, slik det er gjort i Montrealprotokollen om reduksjoner i utslipp som truer ozonlaget, knyttes multilaterale fond til avtalene. Land som får økonomiske vanskeligheter med å følge opp sine forpliktelser vil dermed kunne søke om støtte. Frivillige organisasjoner kan også spille en viktig rolle som opinionsskapere og pådrivere i forhold til regjeringer, internasjonale institusjoner og samarbeidsorganer. Det har imidlertid vist seg at oppfølging basert på slike tiltak alene ikke sikrer at avtalene gjennomføres. Landenes manglende oppfølging kan ha sammenheng med at brudd på avtaler gir få eller ingen konsekvenser for de det gjelder. Det er derfor behov for instanser som med legitimitet kan følge opp avtaler med pålegg og andre reaksjonsformer. En mulighet kan være å etablere slike instanser gjennom reformer i FN-systemet. 

Lokale Agenda-21
Alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Derfor har kommunene et stort ansvar i arbeidet for bærekraftig utvikling. FN-konferansen om miljø og utvikling la opp til en omfattende miljøhandlingsplan for det enogtjuende århundre som knytter sammen miljø og utvikling - Agenda-21. Her vektlegges behovet for økologiske tilpasninger innen områdene energi, transport, jord og skogbruk. Vi vil følge opp dette ved å arbeide for at alle kommuner i landet skal utarbeide sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for bærekraftig utvikling lokalt. Planen skal sette opp både langsiktige mål og konkrete delmål med forslag til tiltak. Den skal omfatte alle innbyggere og grupper i kommunene inkludert næringslivet, organisasjonene og husholdningene. Dette krever at de samme gruppene trekkes med i dialog ved utformingen av lokale Agenda-21.

Utslipp til vann
Utslipp av næringssalter gir redusert vannkvalitet og bidrar til at det biologiske mangfoldet reduseres. Oppfølging av Nordsjødeklarasjonen krever at en opprydding på avløpssektoren i hovedsak er gjennomført innen år 2000. Norske utslipp av fosfor er redusert de siste årene, mens reduksjoner i tilførselen av nitrogen er mer begrensede. Det største utslippet av fosfor kommer fra kommunale avløp, mens disse sammen med landbruket står for den største tilførselen av nitrogen. Vi vil redusere utslippene fra landbruket ved å bidra til mer økologisk landbruk og mindre bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Samtidig skal rehabilitering og utbygging av renseanlegg og ledningsnett i kommunene, blant annet i form av mer nitrogenrensing, fortsette. Det skal opprettes avtaler om utslippsreduksjoner med bedrifter som står for store enkeltutslipp. Regelverk og krav til oppdrettsteknologi må sørge for at fiskeoppdrettsanlegg ikke overbelaster sitt nære miljø. 

Kalking
Kalking er det eneste kjente og tilgjengelige tiltaket som kan begrense forsuringsskadene i ferskvann. Det bidrar til å berge viktige arter og kan foretas både i større vassdrag og i små vann. På dette området gjør frivillige organisasjoner en stor og viktig innsats. Bevilgningene til kalking skal opprettholdes.

Kjemikalier
Kjemikalier kan forårsake fosterskader, allergier, gi kroniske skader på nervesystem og forstyrre hormonbalansen hos mennesker og dyr. I produktregisteret innhentes og lagres opplysninger om fullstendig sammensetning av kjemikalier, og om hvilke skader det er kjent at de kan forårsake. Det er imidlertid umulig å ha en fullstendig oversikt over mulige skadevirkninger av nye stoffer som tas i bruk. Siden våre kunnskaper er begrensede, må føre-var-prinsippet i størst mulig grad anvendes ved introduksjon av nye kjemiske stoffer. Farlige stoffer skal ikke kunne omsettes uten spesiell tillatelse. Alle kjemiske stoffer skal testes for en rekke mulige skadelige virkninger før de tas i bruk. Bevisbyrden for at stoffet kan benyttes, bør ligge på produsenter eller andre som ønsker å ta stoffet i bruk. Kjemiske stoffer som allerede er i bruk, men som ikke har gjennomgått tilsvarende testing, skal også underlegges slik kontroll. Varer som inneholder kjemiske stoffer, må merkes lett synlig og på en måte det er mulig å forstå, slik at forbrukerne kan foreta informerte valg. 

Akutte olje- og kjemikalieutslipp
Petroleumsvirksomheten utvides gradvis nordover mot mer miljøfølsomme områder. Dette stiller industri og myndigheter overfor store miljøutfordringer. I tillegg er det fare for utslipp fra fiskeri- og sjøfartsvirksomhet. Den overordnede strategien må være å forhindre at akutte utslipp skjer. Samtidig må det sikres tilstrekkelig beredskap til å kunne ta hånd om forurensningen, dersom slike utslipp likevel oppstår. Styrkingen av den statlige oljeberedskapen gjennom samarbeid med blant annet Forsvaret og Direktoratet for sivilt beredskap skal fortsette. Utslipp av kjemikalier og forurenset vann fra olje- og gassvirksomheten må begrenses gjennom tiltak som bruk av reinjeksjon. 

Energisparing Fornybar energi Offentlig energistyring

Bruk av naturgass Forsvarlig oljeproduksjon Felles nordisk gjennomføring

Arbeiderpartiet vil at det ved hjelp av fornybare energikilder normalt skal produseres elektrisitet tilsvarende det norske el-forbruket.

Det skal satses på at vannkraft, energisparing og alternative energiformer kan gjøre Norge uavhengig av el-import fra forurensende energiproduksjon. En samordnet økt bruk av CO₂-avgifter i Norden bør iverksettes for å redusere klimautslippene og gjøre det mer lønnsomt å bygge ut miljøvennlige energikilder. Mer anvendelse av biobrensel og solcellepaneler skal være en del av en samlet tiltaksplan for et bærekraftig energisystem.

Energisparing
Norge er blant de land i verden som har høyest elektrisitetsforbruk pr. innbygger, og det er derfor et mål å redusere forbruket. Det fins store potensialer for energisparing, og mer skal gjøres for å drive fram energiøkonomisering i husholdningene, bedriftene og i offentlige virksomheter. Bruk av ny teknologi og systemer for måling av el-forbruket er svært viktige for å øke energisparingen i alle sektorer. De regionale Enøk-sentrene bør få en klarere utøvende pådriverrolle, og de bør organiseres selvstendig i forhold til el-produsentene slik at rollekonflikter unngås. Tilskuddsordningene til energisparing i kommunale, fylkeskommunale og statlige bygg og anlegg skal forbedres. Det trengs egne retningslinjer for energibruken i offentlige bygg, og konkrete tiltak som energisparende belysning skal fremmes. Et system for energimerking av bygninger, utvikling av miljørevisjon for bedrifter og offentlige virksomheter, samt Enøk-tilskudd og andre tiltak skal stimulere boligsammenslutningene og husholdningene til å satse mer på energiøkonomisering. Husbanken bør via regelverket for sine låne- og støtteordninger bidra til at energibesparende vedlikehold, bruk av bioenergi og andre alternative energiformer i hus og hjem blir mer lønnsomt og utbredt.

Fornybar energi
Vannkraften er en miljøvennlig og fornybar energikilde. Den er den viktigste delen av et norsk bærekraftig energisystem, og dens verdi vil stige dersom CO₂-utslipp fra annen energiproduksjon blir ilagt miljøavgifter. Vi kan øke vannkraftressursen ved å bygge noen nye kraftverk i vassdrag som ikke inngar i verneplanen, og ruste opp og utvide eksisterende vannkraftverk. Statlige myndigheter bør se positivt på konsesjonssøknader om slike prosjekter fra el-produsentenes side. De skal inngå i en samlet plan for utvikling av et framtidig bærekraftig energisystem i Norge. Denne planen må også dreie seg om satsing på bioenergi, som særlig bør få stor betydning som erstatning for petroleumsprodukter i forbindelse med oppvarming. Vi vil gi støtte til bygging og ombygging av fyringsanlegg for bruk av biobrensel i boliger, næringsbygg, offentlige bygg og i landbruket. Som en del av næringsutviklingen i distriktene bør det etableres en infrastruktur for omsetning og distribusjon av biomasse og bruksutstyr for denne. Utvikling av andre alternative energiformer som vindkraft, bølgeenergi, bruk av varmepumper, solcellepaneler og metangass fra avfallsdynger skal forseres gjennom planen for et bærekraftig energisystem, hvor en ordning med investeringsstøtte til det enkelte prosjekt vil inngå. Særlig vindkraft kan ved samkjøring med lokale vannkraftverk få betydning for el-forsyningen. Forskningsinnsatsen angående nye, fornybare energikilder må økes, slik at Norge kan nyttegjøre seg det store potensialet vi har innenfor dette området. I samband med utredningen av et bærekraftig energisystem i Norge, vil det bli vurdert om punkter i energiloven bør endres.

Offentlig energistyring
Energisektoren har sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging. Det trengs helhetlig offentlig forvaltning av de nasjonale energiressursene for å sikre samfunnets interesser og utvikle et bærekraftig energisystem. Staten bør eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale nett og kraftverk skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter.

Regelen om hjemfallsrett til staten ved utløp av private elverks konsesjonstid vil over tid styrke det offentlige eierskapet ytterligere. Statlige myndigheter skal regulere kraftutvekslingen med andre land, slik at leveringssikkerheten innenlands ivaretas. Vi vil sikre at alle kunder får lik rett til overføring av kraft, og at alle brukere betaler om lag det samme for overføringstjenestene. Et mer konsekvent skille mellom produsentledd og nettsystemet på alle nivåer vil bidra til dette. Også petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode. Det innebærer at en stor del av overskuddet fra olje- og gassvirksomheten må tilfalle staten. Dette skal sikres gjennom beskatningen av selskapene, statens direkte økonomiske engasjement og Statoils virksomhet. Forvaltningen av petroleumsressursene skal skje i et langsiktig perspektiv, slik at vi øker nasjonalformuen og bygger en bærekraftig økonomi som ikke er avhengig av olje- og gassvirksomheten.

Bruk av naturgass
For flere sentraleuropeiske land er naturgass fra Norge en viktig energibærer, som kan bidra til å redusere de samlede klimautslippene. I motsetning til kull og mange oljeprodukter gir forbrenning av gass ikke utslipp av svovel og partikler. Utslippene av nitrogen og klimagassen karbondioksyd (CO₂) reduseres også vesentlig. Naturgass har ingen av de sikkerhetsproblemer som kjernekraft har. Det skal derfor fortsatt være en viktig del av norsk energipolitikk å satse videre på eksport av gass til europeiske land. Men det skal også legges opp til innenlandsk bruk av naturgass til industrivirksomhet, samferdselsformål og annen lønnsom foredling og anvendelse. For å utnytte naturgassen godt vil vi vurdere støtte til infrastruktur for transportsystemer der gassen blir ilandført. Forutsetningen er at dette kan innordnes norsk klimapolitikk og våre miljømålsetninger. I Norden er kullkraft den el-formen som vokser sterkest. Norsk gass er et alternativ til dette økende kullforbruket. Den kan dessuten bidra til å redusere Nordens avhengighet av kjernekraft. Det har hittil ikke vært mulig å selge gass i rør til våre nordiske naboland. I stedet er det inngått avtaler om salg av kraft fra norske gasskraftverk gjennom elnettet. Arbeiderpartiet kan støtte eksport av gasskraft. Dette innebærer at vi foredler en viktig norsk råvare, og kan bidra til å begrense bruken av kullkraft og kjernekraft. Samtidig vil vi arbeide for salg av gass i rør til våre nordiske naboer og for et felles nordisk miljøregnskap knyttet til virkemidler som mer samordnede CO₂-avgifter på kraftproduksjon.

Forsvarlig oljeproduksjon
Selv om stadig flere land går aktivt inn for å redusere sine klimautslipp, vil det ta lang tid før olje kan fases ut som sentral energibærer på global basis. Som oljeprodusentland bør Norge ta et særlig ansvar for å bidra til utvikling av fornybare energikilder både lokalt og globalt. Også selve oljevirksomheten må innrettes slik at belastningene på miljøet begrenses. Et forsvarlig utvinningstempo kan sikres først og fremst gjennom tildelingen av letetillatelser. Strenge miljøkrav skal stilles til letevirksomheten. Det gir god ressursbruk å øke utvinningsgraden av eksisterende felt ved hjelp av nye teknologiske løsninger. Investeringer i renseteknologi vil relativt sett gi begrensede forurensninger fra driften av olje- og gassplattformene. Beredskapen mot oljeulykker skal holdes på et høyt nivå langs hele kysten. Det bør hvert år avsettes midler til å drive kontinuerlig opprydding på havbunnen. Oljeplattformer og andre installasjoner som tas ut av bruk, skal behandles ut ifra miljøhensyn. Vi må søke løsninger som fører til mer gjenvinning og etterbruk, og som gir muligheter for å utvikle nye norske industrimiljøer og arbeidsplasser innen dette feltet.

Felles nordisk gjennomføring
De nordiske land bør lage en felles strategi for overgang til fornybare energikilder og gjennomføring av målsettingene angående klimautslipp. I den videre utvikling av det nordiske kraftmarkedet, vil innføring av et felles nordisk miljøregnskap være et viktig styringsinstrument. Målet er en optimal utnyttelse av vannkraft og andre fornybare energikilder i samspill med varmekraft på et lavest mulig nivå. Et felles nordisk marked for elektrisitet må utvikles videre med regler for hvordan kjøper- og selgerland i Norden skal føre utslipp knyttet til kraftproduksjonen på sine klimaregnskap. Felles forsknings- og utviklingstiltak skal iverksettes for å ta i bruk alternative fornybare energiformer og gjøre disse kostnadseffektive og mer tilgjengelige. De vil få forbedret sin lønnsomhet dersom en samordnet økt bruk av CO₂-avgifter på kraftproduksjon med fossile brensler gjennomføres i Norden. Et slikt nordisk samarbeid vil også bidra til å styrke samfunnsstyringen med kraftsektoren og sikre en stabil el-forsyning. Dersom vi lykkes med felles gjennomføring i eget nærområde, kan de nordiske land få en viktigere rolle internasjonalt som pådriver for fornybare energikilder og samordnede miljøavgifter i FN- og EU-regi.

Helhetlig planlegging og prioritering Arealplanlegging Grenser for utslipp Investeringer fra vei til bane Kollektivtrafikk - et alternativ til bil

Bilen - best i distriktene Mer miljøvennlige biler og busser Luftfart Båter og havner Sykkel

Arbeiderpartiet vil drive en samferdselspolitikk som fremmer fordeling, bedre miljø, fremkommelighet og økt verdiskapning i næringslivet.

Helhetlig planlegging og prioritering
Bedre fremkommelighet og mulighet til å reise er et velferdsgode som skal fordeles mest mulig rettferdig. Gode samferdselsløsninger er en betingelse for økt verdiskapning og dermed styrket bosetting i distriktene, og for å skape velfungerende by- og lokalsamfunn. Samtidig innebærer utbygginger i denne sektoren ofte store inngrep i naturen. Samferdsel er en viktig kilde til lokale luftforurensingsproblemer og står for en stor andel av klimagass-utslippene. Det betyr svært mye både for miljøet og for fordelingen hvordan samferdselssektoren innrettes. For å kunne veie ulike hensyn opp mot hverandre vil vi ha helhetlig utredning, planlegging og satsing i samferdselssektoren. Planene for utbygging av vei, kollektivtransport, luftfart og havner skal samordnes. Prosjekter innefor de ulike områdene skal veies kot hverandre og priorieteres ut fra miljø- og fordelingshensyn. Mer effektive virkemidler og for å få dette til, må utvikles og tas i bruk.

Arealplanlegging
Arealplanlegging skal bidra til å sikre gode og trygge lokalmiljø, og til å redusere energiforbruket, transportbehovet og nedbygging av verdifull mark. I slike planleggingsprosesser må framkommelighet for ulike transportmidler avveies, samt lokalisering av kjøpesentre, boligområder, industri, offentlige bygg og idrettsanlegg som det forventes stor trafikk til. Hensynet til det biologiske mangfoldet og til kulturminnevernet må vektlegges når prioriteringer skal foretas. Miljøkostnadene må veie like tungt som økonomihensyn når lokaliserings- og utbyggingsvedtak fattes.

Grenser for utslipp
Utslipp og støy fra samferdselssektoren er i mange byer og tettsteder den fremste kilden til forurensing. Enkelte steder er slike utslipp en stor belastning for menneskers helse og velferd. Ved å opprette faste målestasjoner for luftforurensing og støy i områder med stor samferdselsbelastning, kan det oppnås mer oppmerksomhet om denne forurensingen. Opplysningene fra målestasjonene skal følges opp med tiltak som kan redusere miljøbelastningene, dersom støy- og luftforurensing overskrider grenseverdier knyttet til helse og livskvalitet. Forurensingsloven må gjøres gjeldende innen samferdselssektoren med miljøkrav minst på linje med EUs standarder.

Investeringer fra vei til bane
I årene som kommer vil vi i større grad vri samferdselsinvesteringene fra vei til bane. Både med hensyn til person- og godstransport skal jernbanen påta seg et vesentlig volum av transporten i deler av Norge. Jernbaneinvesteringene må ta sikte på å øke sikkerheten, punktligheten, kapasiteten og redusere reisetiden. Det er særlig i de folkerike områdene jernbanen har potensiale til å være et miljøvennlig alternativ. Vi vil satse mest på nærtrafikken i tilknytning til de større byer, samt på Inter City-trafikken. I tillegg vil vi innføre krengetog på de mest trafikkerte fjernstrekningene, noe som kan gi et bedre alternativ til fly og bil. Godstransport som foregår over lange avstander skal i størst mulig grad overføres fra vei til bane. Jernbanens kapasitet for slik virksomhet kan utvides ved bygging av nye terminaler og krysningsspor. Veiinvesteringene skal først og fremst gå til å oppruste og vedlikeholde allerede eksisterende veinett. Utbyggingen av stamveinettet fortsetter, og i deler av landet må også riksveinettet bygges ut. Ut ifra nærings- og bosettingshensyn må fylkesveiutviklingen styrkes. Vi vil prioritere veiinvesteringer som bidrar til å løse miljø-, helse- og sikkerhetsproblemer.

Kollektivtrafikk - et alternativ til bil
Kollektivtrafikken skal utvikles til et reelt alternativ til bilen i byer og bynære områder, slik at veksten i biltrafikken i disse områdene kan flate ut. For å realisere dette må framkommeligheten for kollektivtrafikken øke, og tilgjengelighet, frekvens og regularitet bli bedre. Dette vil kreve en bedre samordning og effektivisering av kollektivtransporten, blant annet bør Vegdirektoratet få økt ansvar for dette. Prisen den enkelte betaler for å benytte kollektivtransport må være slik at tilbudene også på dette området i størst mulig grad kan konkurrere med bilen. Byer med store samferdselsbelastninger skal få økte statlige bidrag til utvikling og utbygging av kollektivtilbud og bybaner. Samtidig skal det benyttes veiprising og differensierte bompengeavgifter, parkeringsbegrensinger og reguleringer. Vi vil etablere tungtrafikknett som kanaliserer tungtrafikken gjennom og utenfor byer og tettsteder.

Bilen - best i distriktene
Gode samferdselsbetingelser er en forutsetning for å opprettholde bosetting og næringsvirksomhet i distriktene. Bilen er det best egnede framkomstmiddelet i distrikts-Norge. Derfor skal ytterligere tiltak som kan redusere bruken av bil først og fremst rettes inn mot områder av landet der kollektivtrafikken er et reelt alternativ. Fraktutjamningstilskudd på bensin skal beholdes, og det skal være tilfredsstillende veistandard. Distriktene skal i tillegg ha egnet kollektivtilbud. Kollektivtilbudet er viktig også for turisme og næringsliv i spredtbygde strøk.

Mer miljøvennlige biler og busser
Krav til miljø og sikkerhet har gjort at det produseres stadig mer miljøvennlige biler. Vi mener dette er en utvikling som bør stimuleres ytterligere. Forskning og utvikling av bilmotorer som kan benytte annen energi enn bensin og diesel, skal intensiveres. Vi vil at det fra norsk side skal arbeides internasjonalt, både i Norden og Europa, for å få flere land med på å stille krav til bilindustrien om utvikling av mer miljøvennlige biler. Nasjonalt vil vi stimulere til økt utprøving av alternativ energi som gass, elektrisitet og hydrogen. Forsøkene som er i gang med gass som drivstoff i busser og drosjer er svært positive. Vi vil at avgiftssystemet skal stimulere til utprøving og overgang til alternativ energi. For at prisen på drivstoff i størst mulig grad skal reflektere miljøkostnadene forbundet med dem, skal avgiften på autodiesel gradvis nærme seg bensinavgiftene. Buss-selskapene bør kompenseres for meromkostningene ved dette, slik at kollektivtransporten ikke svekkes av en slik endring. Bruk av piggdekk er kilde til store lokale støvplager. For å redusere helse- og miljøbelastningene og sikre en betydelig reduksjon i piggdekkbruken, vil vi vurdere avgifter for bruk av piggdekk, og i de største byene gå inn for piggdekkforbud med egnede overgangsordninger.

Luftfart
Miljøbelastningen forbundet med flytrafikk er stor både lokalt og globalt. Som for andre transportmidler bør miljøkostnadene ved luftfart komme til uttrykk. Vi vil realisere miljøkostnadene ved luftfarten gjennom økte flyseteavgifter innenlands, og ved å utvide avgiftene på flystøy. Hensikten med grønne avgifter knyttet til luftfart er først og fremst å reflektere miljøkostnadene. Disse avgiftene vil i mindre grad føre til valg av alternativ transport, da fly innenlands i stor grad benyttes til arbeidsreiser, og derfor vanskelig lar seg erstatte på lange avstander. Siden flytrafikken er internasjonal bør nasjonale tiltak suppleres med internasjonale. Norge bør i internasjonale fora arbeide for en internasjonal flybensinavgift og andre miljørettede avgifter innen flyfarten.

Båter og havner
Godstransport langs kysten er et miljøvennlig alternativ fordi utslippene pr. tonn transportert gods er lavere enn på land. Derfor vil vi arbeide for at en større andel av godstransporten foretas til sjøs. I den forbindelse er det helt nødvendig å se utbygging av havner og havneplaner i sammenheng med utvikling av vei- og banesystemet. Vi vil stimulere til interkommunalt havnesamarbeid. Utslippene fra hurtigbåter og annen persontrafikk er store. For å redusere utslippene fra skip, båt og fergetrafikk skal gass introduseres som drivstoff i ferger og hurtigbåter. Det skal også arbeides med annen alternativ energi. Samtidig vil vi stille motortekniske krav for å øke energieffektiviteten.

Sykkel
Syklister skal ha gode vilkår i trafikken. Staten eier gang- og sykkelveinettet langs riksveiene. Vi vil bygge ut et sammenhengende statlig hovedveinett for gang- og sykkeltrafikk i byer og større tettsteder. Også langs kommunale veier og fylkesveinettet skal det stimuleres til bygging av gang- og sykkelveier. Der dette er hensiktsmessig kan det i byer og tettsteder merkes av egne felt for syklister i veibanen. Det bør være mulighet til sykkelparkering på alle kollektivknutepunkter og i tilknytning til offentlige bygg.

Resirkulering og gjenbruk

Emballasjeavgift og panteordninger Avgift på sluttbehandling av avfall

Gode gjenvinningsordninger Spesialavfall

Arbeiderpartiet vil redusere avfallsmengden, øke gjenvinning og gjenbruk, samt sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

Mengden avfall skal reduseres ved å benytte informasjon, panteordninger og avtaler med næringslivet. Vi vil innføre en avgift til staten på sluttbehandling av avfall, noe som kan bidra til mer kildesortering og øke gjenvinningen. Kapasiteten for deponering og behandling av spesialavfall skal ytterligere økes.

Emballasjeavgift og panteordninger
Det er i dag avgifter på drikkevareemballasje. Denne miljøavgiften skal begrense avfallsmengden. Den er derfor knyttet til forventet returprosent på emballasjen. I tillegg er det inngått avtaler med næringslivet om økt innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall av plast, metall, kartong og brunt papir. Næringslivet skal sørge for at 60 - 80 prosent av emballasjeavfallet fra de ulike materialtypene samles inn, gjenvinnes eller utnyttes til ny energi innen 1999. Dersom det viser seg at disse avtalene ikke oppfylles, vil vi innføre avgifts- og panteordninger på flere områder. 

Avgift på sluttbehandling av avfall
Kommunene har plikt til å utarbeide avfallsplaner og til å beregne full dekning av kostnadene, når de fastsetter hva som skal være innbyggernes avfallsgebyr. Miljøkostnader forbundet med forbrenning og deponering reflekteres imidlertid ikke i kostnader eller gebyr. Det gjør at gjenvinning ikke lønner seg. For å endre dette vil vi innføre en miljøavgift til staten på sluttbehandling av avfall. Avgiften skal beregnes pr. tonn, med differensiering etter avfallstype og sorteringsgrad. Den vil, både for kommuner og enkeltpersoner, være et viktig økonomisk motiv for å redusere mengden avfall og øke gjenvinningen.

Gode gjenvinningsordninger
Målet om økt gjenvinning forutsetter at det etableres virksomheter i Norge som kan utføre dette i praksis. Det er liten mening i å kildesortere dersom mulighetene til videre behandling av avfallet mangler. Myndighetene skal i samarbeid med næringslivet legge til rette for etablering av virksomheter som gjenvinner avfall. Staten skal ha et overordnet ansvar for at det finnes gjenvinningsmuligheter nasjonalt.

Spesialavfall
Det samles inn mer spesialavfall enn tidligere. Det er likevel slik at flere tusen tonn spesialavfall hvert år kommer på avveie. Innsamlingen og mottaket av spesialavfall skal utvikles og forbedres. Innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som oppstår i Norge, gjenvinnes eller behandles i godkjente norske deponerings- og destruksjonsanlegg.

Web-redaksjonen

Våre sider ses best i Internet Explorer eller Netscape 3.0 eller høyere.

Til hovedsiden