Arbeiderpartiets program for perioden 1997-2001

Et rettferdig velferdssamfunn

Trygd og sosiale ordninger Gode boliger for alle Trygg oppvekst Lik rett til utdanning Eldre år

Et solidarisk helsestell Bekjempelse av kriminalitet Arbeid mor rusmisbruk Bedre offentlig ressursbruk Ansvar for felles oppgaver

Arbeiderpartiet vil sikre rettferdig fordeling og sosial sikkerhet for hele befolkningen. Det krever gode velferdsordninger som omfatter alle og finansieres av fellesskapet. Offentlig sektor og skattesystemet er hovedredskapene for dette. Enhver betaler etter evne, og får tilbake et velferdstilbud ut ifra behov og opptjente rettigheter. Det gir trygghet for den enkelte å vite at dette er en gjensidig forsikring og forpliktelse under folkevalgt styring.  Solidariteten må også omfatte generasjonene som kommer etter oss. Stigende utgifter til pensjoner og helse- og sosialtjenester stiller store krav til ansvarlig husholdering med samfunnets ressurser. Det er nødvendig å bygge opp reserver for å møte langsiktige utfordringer knyttet til endringer i befolkningssammensetningen og økonomiske utsikter. Velferdstilbudet må innrettes på en måte som gir en rimelig inntekts- og byrdefordeling mellom framtidas yrkesaktive og de uten lønnet arbeid. Vi må fordele inntekter og formue rettferdig, både mellom ulike grupper og gjennom livsløpet. Velferd er arbeidets mål og arbeid er velferdens grunnlag. Et godt fungerende velferdssamfunn forutsetter høy sysselsetting.

" Trygge velferdsløsninger bidrar ikke bare til rettferdig fordeling, men også til sosial og økonomisk stabilitet og integrering. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, hærverk, kriminalitet, vold og konflikter. På alle felter skal det satses mer på forebyggende strategier for å hindre at skader og problemer oppstår. "

Arbeidslinja må ligge til grunn i sosialpolitikken, slik at en bedre kan motvirke at langtidssykemeldte og andre med helsemessige og sosiale problemer eller funksjonshemninger blir avhengige av passiv stønad. For velferdssamfunnets bæreevne er det avgjørende at det bygges opp gode kvalifiserings- og attføringstiltak, som kan bidra til at flest mulig lykkes med å få fast inntektsgivende arbeid. Vi må finne ordninger tilpasset individuelle behov, f.eks. kombinasjoner av arbeid og trygd, slik at alle kan delta på egne premisser.

Kvinner og menn skal ha samme vilkår for å realisere sine ønsker og mål. Velferds-ordningene må innrettes slik at de øker kvinners mulighet til å utdanne seg, delta i arbeidslivet og være økonomisk selvstendige. Utbygging av skolefritidsordninger, full barnehagedekning og ordningen med foreldrepermisjon er sentrale tiltak i denne sammenheng. Men det er også en forutsetning for likestilling at menn og kvinner i større grad deler på sine daglige omsorgsoppgaver.

Oppvekstpolitikken vår har som mål å skape en trygg hverdag for barn og unge. Det vil si en virkelighet der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse. Samfunnet forandrer seg og med det også barnas hverdag. Vår oppgave må være å ta utgangspunkt i dagens oppvekstvilkår, finne løsninger og fatte vedtak som gir trygghet og like muligheter - slik at sosiale forskjeller ikke befestes helt fra oppveksten av. Vi ønsker også i framtida å bygge på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Viktigst i arbeidet for trygghet og like muligheter er et tjenestetilbud som i størst mulig grad omfatter alle.

Trygge velferdsløsninger bidrar ikke bare til rettferdig fordeling, men også til sosial og økonomisk stabilitet og integrering. Et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, hærverk, kriminalitet, vold og konflikter. På alle felter skal det satses mer på forebyggende strategier for å hindre at skader og problemer oppstår. Slik må et velferdssamfunn disponere sine ressurser på en ansvarlig og langsiktig måte for å redusere problemmengden og øke folks livskvalitet og velferd.

En rekke velferdsoppgaver som sykehustjenester, full barnehagedekning, skolereformene, eldreomsorg og hjelp til rusmisbrukere vil kreve særlige satsinger i årene som kommer. Skal det finnes midler til dette, må vi evne å fornye ordninger som ikke lenger fungerer etter hensikten. Alle offentlige tiltak og etablerte velferdsordninger må stadig etterprøves og om nødvendig endres. Uten en slik omstillingsevne vil fellesskapet ikke ha mulighet til å skaffe tilstrekkelige ressurser til å møte sine utfordringer.

Trygd og sosiale ordninger

Fullverdig pensjonsordning Trygd og arbeid Hjelp til selvhjelp Deltagelse og likestilling for funksjonshemmede

Heldøgns omsorg og pleie Dagsentre og arbeidssamvirke Egenbetaling og tannhelsetjenester Gravferdshjelp

Arbeiderpartiet vil forbedre velferdsordningene for å skape trygghet og rettferdig fordeling for nåværende og kommende generasjoner.

Fullverdig pensjonsordning
Arbeiderpartiet vil holde fast ved prinsippet om sosial fordeling og gjensidig forsikring gjennom Folketrygden. Den skal fortsatt være det bærende element i vårt samlede stønads- og trygdesystem. Det skaper grunntrygghet for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt, og gir en viss standardsikring i forhold til tilvant arbeidsinntekt for yrkesaktive. Arbeiderpartiet legger vekt på at trygden må være forutsigbar for den enkelte ved at den sosiale kontrakten mellom generasjonene, som vårt offentlige pensjonssystem utgjør, skal opprettholdes. Folketrygden må ha som formål å virke omfordelende mellom ulike inntektsgrupper, generasjoner og mellom menn og kvinner, men samtidig være en felles fullverdig pensjonsordning for alle. For å sikre en bedre levekårsutvikling for pensjonister med lav inntekt, trengs i tillegg forbedringer av botilskuddsordningene og skjerming mot urimelig egenbetaling for pleie- og helsetiltak.

Trygd og arbeid
Flere skal få mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Arbeidslinja må legges til grunn, også i helse- og sosialpolitikken. Trygd og sosiale ordninger skal gi trygghet når det i deler av livet er nødvendig. Men ulike trygdeordninger for mennesker i yrkesaktiv alder må være lagt opp slik at de i størst mulig grad bringer folk tilbake i arbeidslivet igjen så raskt som mulig. De må fungere som en bru fra en trygdetilværelse over i arbeid igjen. Slik kan vi best gi både den enkelte og samfunnet som helhet mulighet til å vokse og utnytte sine ressurser. Uførepensjonister bør få større mulighet til å prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til pensjon. Vi vil satse mer på å skape fleksible ordninger som gir bedre muligheter for tilpasset arbeid og arbeidstid. En økende andel av de langtidssykmeldte utgjøres av personer med psykiske plager og muskel- og skjelettlidelser. Det er behov for en nasjonal strategi for å sette fokus på rehabiliteringstiltak for disse gruppene. Tidlig oppfølging med individuelle attføringsplaner skal være ett av de sentrale virkemidlene overfor alle langtidssykemeldte. Å styrke det fraværsforebyggende arbeid er i alle parters interesse. Myndighetene bør invitere fagbevegelsen og arbeidsgiverne til fortsatt samråd om tiltak mot sykefravær og erfaringene med sykelønnsordningen. Hvordan finansieringsansvaret er fordelt mellom arbeidsgivere og trygdemyndighetene i de ulike periodene av sykefraværet, er en av problemstillingene som bør gjennomgås på nytt. En annen er retten til sykepenger ved barns sykdom som gjelder i inntil 10 dager pr. år, og i 20 dager dersom barnet har en alvorlig eller kronisk sykdom. Vi vil endre regelverket slik at barn som må oppholde seg lenge på sykehus, skal ha mulighet til å ha foreldrene sine hos seg i denne perioden. I slike tilfelle må det være mulig å yte sykepenger ut over den fastsatte perioden.

Hjelp til selvhjelp
Lange stønadsperioder med sosialhjelp eller ytelser fra folketrygden kan føre til yrkespassivitet og diskvalifisering i forhold til jobbsøking. Etterhvert som arbeidsledigheten går ned, skal større ressurser settes inn for å hjelpe grupper som har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det skal være en del av ungdomsgarantien at alle unge i alderen 16-25 år som søker sosialhjelp, raskt skal følges opp med tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående uten noe å gjøre lenger enn seks måneder. Enslige forsørgere som står utenfor arbeidsliv og utdanning, må også være en prioritert gruppe for tilbud om aktive tiltak. Når egnede tilbud finnes, kan det etter individuelle vurderinger stilles betingelser og vilkår om aktivitet knyttet til sosialhjelpen. Mennesker som befinner seg i gråsoner mellom ansvarsområder, har en tendens til å bli nedprioritert. Det er derfor særlig behov for at helse- og sosialkontorer, hjemmetjenestene, kriminalomsorgen, trygdeetaten, psykiatriske tjenester og arbeidskontorene samordner sine virkemidler bedre overfor personer med sammensatte problemer og hjelpebehov.

Deltakelse og likestilling for funksjonshemmede
Mennesker med funksjonshemning skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter i samfunnet som alle andre. For å skape slik likhet trengs det på mange områder egne hjelpemidler og tilrettelegging for funksjonshemmede. Vi vil fjerne hindringer for deltakelse enten de angår transport, utdanning, fritidstilbud, kultur, jobbmarked, informasjon, tilgjengelighet til bygg og anlegg eller annet. Ved hjelp av informasjonsteknologien kan vi skape nye og bedre hjelpemidler på en rekke felter. Dette vil øke mulighetene for rehabilitering og integrering radikalt i årene som kommer. Arbeiderpartiet slår fast at også funksjonshemmede har rett til et fullført utdanningsløp. Vi vil legge forholdene bedre til rette slik at funksjonshemmede får et tilpasset utdanningstilbud på høyskolenivå, og arbeidet med dette bør starte så snart som mulig. For å bedre funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet må vi øke kompetansen i arbeidsmarkedsetaten, ta i bruk nødvendige hjelpemidler, inkludert IT-teknologi, og bygge opp et variert tilbud av vernede arbeidsplasser. Flere funksjonshemmede som i dag har opphold i institusjon, må gis mulighet til å leve et liv i egen tilrettelagt bolig med livsløpsstandard. Særlig er det nødvendig å etablere selvstendige boalternativer for yngre funksjonshemmede som ellers blir henvist til aldersinstitusjoner. Alle unge funksjonshemmede skal ut av aldershjem. I all planlegging av nye boligfelter skal det legges vekt på at livsløpsboliger bør inngå i den helhetlige boligmassen. Trygdesystemet må tilrettelegges slik at funksjonshemmede har tilgang til hjelpemidler som gir hjelp til selvhjelp.

Heldøgns omsorg og pleie
Et godt oppsøkende pleietilbud gir flere hjelpetrengende trygghet og mulighet for å bo hjemme istedenfor på institusjon. Videre satsing på hjemmebasert pleie og omsorg forutsetter at alle kommuner etablerer heldøgns hjemmetjenester. Sterkt funksjonshemmede som ønsker mer styring over sitt hjelpetilbud, bør få anledning til å ansette personlig assistent. Avtaler om omsorgslønn kan også i en del tilfeller gi fleksible og gode løsninger. Vi er positive til at kommuner og omsorgspersoner etablerer slike omsorgskontrakter, hvor det inngås avtale om lønn og avlastning. Avtalene må bygge på at den enkelte skal være sikret et heldøgnstilbud i kommunal regi den dagen oppgavene blir for omfattende og tunge. Det trengs avlastningsordninger, trygghetsalarmer, følgetjenester, middagslevering på døren og andre tiltak for å skape variasjonsbredde i tilbudene. En del av dem som får heldøgns pleie og omsorg i hjemmet, har behov for omsorgsbolig. Det vil si en tilrettelagt bolig som gir brukerne bedre mulighet for å organisere sitt eget liv enn det en institusjonsplass gjør. Kvalitetsnormer for omsorgstjenestene skal vektlegge medbestemmelse og privatliv, riktig ernæring, rutiner for stell og vask og andre lignende hensyn. Brukernes egne organisasjoner må i økende grad tas med på råd ved utforming av pleie- og omsorgstilbudet, så vel på kommunalt, fylkeskommunalt som statlig plan. Et bedre samspill mellom frivillig innsats og offentlige tiltak er et mål og en bærebjelke i pleie- og omsorgspolitikken.

Dagsentre og arbeidssamvirke
Personer med psykisk utviklingshemning skal så langt som mulig leve og bo selvstendig og kunne ha en aktiv tilværelse i fellesskap med andre, deriblant også andre psykisk utviklingshemmede. Etterhvert som avviklingen av institusjonsomsorgen til fordel for egne boliger i nærmiljøene er gjennomført, blir den viktigste oppgaven å forbedre integreringen og tilrettelegge for et godt hverdagsliv. Det trengs samarbeid mellom kommunene om å etablere allsidige velferdstilbud. For at den sosiale kontakten og tryggheten ikke skal svekkes ved utflytting av institusjon, må alle utviklingshemmede få meningsfylte og organiserte tilbud på dagtid. Dette forutsetter videre utbygging av dagsentre og arbeidssamvirke med tilpassede oppgaver, hvor ulike grupper som trenger slike tilbud kan integreres. Også fritidstiltak må utvikles for at en skal unngå isolasjon og fremme trivsel og livskvalitet blant utviklingshemmede. Det trengs flere støttekontakter og fritidsassistenter i kommunene, dersom alle mennesker med psykisk utviklingshemming skal kunne delta i fritidsaktiviteter. For de som er hjemmeboende, skal avlasting bygges videre ut, slik at pårørende får bedre mulighet til ferieavvikling og rekreasjon.

Egenbetaling og tannhelsetjenester
For en del helse- og omsorgstjenester er det innført brukerbetaling og egenandeler. De kan være viktige bidrag til finansieringen og påvirke den enkelte til å vurdere sitt forbruk av offentlige tilbud. Men de må utformes på en slik måte at det ikke er fare for at noen utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte. I dette perspektivet er det nødvendig løpende å vurdere konsekvensene av hvordan egenbetaling brukes i varierende grad på ulike områder. Vi er skeptiske til en utvikling i retning av mer egenbetaling i helsesektoren. Behovet for økte ressurser bør først og fremst sikres gjennom skatteseddelen. Eventuelle nye forslag til egenbetaling for tjenester må sees i sammenheng, og det må foretas en helhetlig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Særlig tannhelsetjenestene baseres i langt større grad enn andre helsetilbud på egenbetaling. Dette kan ha uheldige fordelingsvirkninger og føre til at en del mennesker får vanskeligheter med å skaffe seg den hjelp de trenger. Viktige målgrupper skal få en grunnleggende oppfølging gjennom innkalling til den offentlige tannhelsetjenesten for undersøkelse av tannhelsetilstanden. De som trenger behandling, vil få henvisning til tannlege og orientering om vilkårene for støtte til tannlegeutgifter. Vi vil iverksette en gjennomgang av hvem som kan få økonomisk tilskudd til behandling, og av hvor store den enkeltes nødvendige utgifter bør være før en inntektsavhengig refusjonsordning trer inn. Målet skal være å skape løsninger som bedre forebygger at noen av økonomiske grunner ikke ivaretar sin tannhelse.

Gravferdshjelp
Arbeiderpartiet vil sikre at alle etterlatte skal ha mulighet til å besørge en verdig begravelse. Vi mener at en slik mulighet blir best ivaretatt gjennom en gravferdsordning forankret i folketrygden. Dagens rettighetsfestede grunnsats-ordning skal videreføres for alle. I tillegg skal det være mulig å motta behovsprøvd støtte. Kombinasjonen av grunnstøtte som tilfaller alle og tilleggsstøtte ved behov, skal evalueres når den har fått virke en tid.

Gode boliger for alle

Allsidige boligtilbud Husbankens rolle Utleieboliger

Bolig- og miljøfornyelse Gode servicetjenester Boliger for eldre

Arbeiderpartiet vil utvikle trygge bomiljøer med egnede og gode boliger for alle deler av befolkningen. 

Allsidige boligtilbud
For å kunne bli stabile og gode nærmiljøer trenger boområdene et variert botilbud tilpasset barnefamilier, eldre, ungdom, enslige, funksjonshemmede og andre grupper. Dette kan sikres av offentlige regulerings-, plan- og bygningsmyndigheter, og bør være et mål i alle kommuneplaner. I områder med ensidige boligtilbud, som sentrumsnære områder i de største byene, kan sammenslåing av leiligheter være et gunstig tiltak. Den samlede attraktiviteten i boligområdene er viktig for å motvirke sosiale skiller knyttet til bosted. Her har også tiltak som ligger utenfor de rene boligpolitiske virkemidlene, stor betydning. Det gjelder barnehager, nærpoliti, skoler, eldresentre, ungdomstiltak, arbeidsplasser, butikker, idrettsanlegg, friområder og miljøvennlige trafikkforhold. Slike tiltak må brukes planmessig for å motvirke at enkelte bomiljøer utarmes og forfaller. Å gi kommunene bedre muligheter til å spre kommunale leiligheter ved kjøp av et begrenset antall andeler i både sameier og borettslag, er også et egnet redskap for sosial utjamning mellom boområdene.

Husbankens rolle
Husbanken skal fortsatt ha en sosial profil og være statens viktigste gjennomføringsorgan i boligpolitikken. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en sterk generell boligbank. For å sikre et tilstrekkelig tilbud om nøkterne boliger og en jevn og stabil boligproduksjon, må Husbanken også i framtida finansiere en betydelig andel av nybyggingen. Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet, kvalitet og god økologisk og økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Den må sikre alle mulighet til å disponere en egnet bolig i et godt bomiljø, og tilby lav rente og gunstige lånevilkår til dem som vil eie en bolig med allminnelig standard. Egne tilskudds- og låneordninger skal brukes aktivt for i samarbeid med kommunene å hjelpe utsatte grupper på boligmarkedet. Særlig trengs flere omsorgsboliger for eldre og livsløpsboliger for funksjonshemmede og andre. Det nye boligtilskuddet til ungdom i etableringsfasen bør utvikles videre med sikte på at det kan bli et viktig innslag i den sosiale boligpolitikken. Det må ligge i intensjonene for ordningen med etableringslån at førstegangsetablerende under 35 år blir sikret tilgang til slike lån.

Utleieboliger
Det norske boligmassen domineres av eierboliger. En høy eierandel har mange positive sider, men betyr også færre valgmuligheter og mindre fleksibilitet i boligtilbudet. Flere utleieboliger vil være viktig for å imøtekomme behovene til grupper som har problemer på boligmarkedet. Det kan særlig gjelde førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Selv om behov og etterspørsel er til stede, bygges det få utleieboliger her i landet. Det er derfor nødvendig å gjennomgå hvilke rammebetingelser som bør endres for at kommuner, boligbyggerlag og andre på ikke-kommersielt grunnlag skal skape flere utleietilbud med egnet prisnivå og nøktern standard. Det kan være behov for forbedringer i låne- og tilskuddsordningene og etablering av et støttefond mot husleietap. Fondet bør i tilfelle finansieres ved bidrag både fra myndighetene, leietakere, boligbyggerlag og andre interessenter, slik at det kan bli en felles interesse i å skape et effektivt utleiemarked og unngå at boliger blir stående tomme.

Bolig- og miljøfornyelse
Som en følge av befolkningsutviklingen og tidligere boligreisning, har nybyggingen stabilisert seg på et lavere nivå enn i tidligere perioder. Desto viktigere er det å dreie ressursene mot vedlikehold og fornyelse av nåværende boområder. De investeringene som allerede er foretatt, må bli forsvarlig forvaltet både i et miljømessig og økonomisk perspektiv. Ved bygging og rehabilitering må det i større grad tas hensyn til energiøkonomisering (Enøk). Borettslag og andre driver et relativt omfattende vedlikeholdsarbeid, men en del større nødvendige oppgaver vil bare kunne gjennomføres ved hjelp av støttetiltak. Et viktig virkemiddel er det statlige tilskuddet til boligkvalitet som skal brukes til å skape bedre fellesarealer og trafikksikkerhet, og til å ta vare på og utvikle bygningsmassens estetiske og miljømessige kvaliteter. De lokale plan- og bygningsmyndighetene trenger også klarere lovhjemler for å gi pålegg om utbedringer til eiere som lar bygninger forfalle og skjemme omgivelsene. Innsatsen i byfornyelsesområdene skal økes, slik at den tyngre bolig- og miljøfornyelsen kan fullføres. For å sikre beboere og utbyggere i disse områdene mot uforskyldte og uhåndterlige økonomiske problemer, er det behov for risiko- og gjeldsordningstiltak.

Gode servicetjenester
Nye behov krever nye løsninger også innen boligbyggerlagene og andre beboereide tiltak. Mange steder jobbes det aktivt for å skape bedre servicetjenester for beboerne. Dette gjelder kjente oppgaver som vaktmesterfunksjoner og kabelnettilbud, men også nye former for boservice og samarbeid med kommunene om utvikling av velferdstilbud. Det fins udekkede behov for hverdagshjelp i hjemmene, som boligbevegelsen kan møte ved å etablere tilbud om slike tilleggstjenester. Offentlige tiltak som bibliotekene kan nå bedre ut til beboerne, dersom de i samspill med borettslag og foreninger kan skape ombæringstjenester i nærmiljøene. Ved aktivt å bruke sine eierrettigheter til kabelnettene, kan boligbyggerlagene gjøre nye interaktive IT-tilbud tilgjengelige for en stor del av befolkningen. Likeledes kan de ved å opptre samlet som krevende storkunder på felter som energi og tele, bidra til god ressursbruk og bedre tjenester til lavere priser.

Boliger for eldre
Mange mennesker vil vite at de i sine eldre år kan flytte inn i en egnet bolig som er lettstelt og har heis og annen nødvendig tilrettelegging. De bør selv kunne planlegge når de vil flytte, og ikke være avhengig av ventelistene til kommunale omsorgsboliger, som dessuten primært er beregnet på pleietrengende. Tilbud om slike eldreboliger bør finnes i nærmiljøene, slik at de eldre slipper å flytte fra kjente omgivelser og sitt sosiale nettverk. Dersom en slik satsing på eldreboliger skal komme i gang, må boligbyggerlagene og andre beboereide tiltak settes i stand til å være hovedaktører. De statlige tilskuddene til omsorgsboliger bør kunne gis til boligbyggerlag som vil satse på eldreboliger. Husbankens tilskudds- og utlånsordninger skal også tilpasses formålet. Selv om mange eldre vil få nok boligkapital ved å realisere verdien i sin tidligere bolig, vil en del trenge ekstra midler til å betale for en mer tilrettelagt leilighet og for ulike tjenester. Det bør derfor etableres egne ordninger med medlemskap og gunstig sparing til eldrebolig, slik at planleggingen kan tilpasses de eldres behov og etterspørsel.

Trygg oppvekst

Full barnehagedekning innen år 2000 Barnehagetilbud til en forsvarlig pris Offentlig styring av barnehagetilbudet

Skolefritidsordningen Når omsorgen svikter

 

Arbeiderpartiet vil bidra til at alle får en trygg oppvekst ved å utjevne sosiale forskjeller barn i mellom og kombinere kontantoverføringer av barnetrygd med offentlige tjenestetilbud.

Full barnehagedekning innen år 2000
Utbyggingen av barnehager har vært omfattende de siste årene. Likevel er det fortsatt mange som ønsker plass som ikke får noe tilbud. Særlig er dette tilfelle for barn under tre år. Dette setter mange småbarnsfamilier i en vanskelig situasjon. Arbeiderpartiets vedtatte mål om full barnehagedekning innen år 2000 står fast. For å få til dette vil vi innføre et omstillingstilskudd som kan brukes til å gjøre om plasser som blir ledige etter seksåringene til småbarnsplasser. I tillegg vil vi vurdere gruppeinndelingen i barnehagene, øke driftstilskuddet til småbarnsplassene og se på andre stimuleringsordninger for å nå målet om full dekning. Det skal utarbeides finansieringsmodeller som gjør det økonomisk enklere å ha en mer fleksibel åpningstid. Barnehageutbygging skal også sikres ved ulike kooperative løsninger og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunene. Et bedre barnehagetilbud krever mer personell. For å dekke dette behovet skal antallet utdanningsplasser for førskolelærere økes.

Barnehagetilbud til en forsvarlig pris
Målet om full barnehagedekning skal følges av et mål om barnehageplasser til forsvarlige priser. Det skal fortsatt være en tredeling av utgiftene mellom stat, kommune og foreldre, men foreldrenes belastning må ikke være urimelig. Vi vil at barnehagesatsene skal være inntektsgraderte, og at det skal være søskenmoderasjon. Når målet om full barnehagedekning er nådd i år 2000, vil vi gradvis bygge opp et tilbud om noe gratis tid i barnehagene for tre- til femåringene. Det vil si et tilbud om noen timer uten egenbetaling. Slik vil vi sikre at alle barn får mulighet til å nyte godt av det sosiale og pedagogiske tilbudet barnehagene gir, noe som er en viktig forberedelse til seinere skolestart. Et tilbud som omfatter alle barn vil også kunne nå de som har problemer, og slik virke forebyggende. Gratis tid vil bety mye for småbarnforeldres økonomi, og bidra til å utjamne forskjeller barnefamilier imellom.

Offentlig styring av barnehagetilbudet
Kommunene skal ha et overordnet ansvar for og mulighet til å styre det totale barnehagetilbudet. Samtidig har den kraftige økningen i antallet barnehageplasser de siste årene vært mulig fordi det er satset på en blanding av offentlige og private utbyggere. Også i framtida vil barnehager drevet av private utgjøre en viktig del av barnehagemassen. Det er imidlertid behov for å gå gjennom samarbeidsformene mellom kommunale og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud, blant annet hva gjelder prioritering av funksjonshemmede og tilrettelegging for barn med innvandrerbakgrunn. Dessuten må satsene for foreldrebetaling også gjennomgås.

Skolefritidsordningen
Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen.Vi vil sikre rett til skolefritidsordning for elever i 1.- 4. klasse. Dette skal finansieres ved driftstilskudd fra staten, egenbetaling fra foreldrene og tilskudd fra kommunene. Det bør være maksimalgrenser for nivået på foreldrebetalingen. Innholdet i skolefritidsordningen skal utvikles lokalt i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskole og frivillige organisasjoner. Kulturaktiviteter som tradisjonelt har foregått på kveldstid, for eksempel idretts- og musikktilbud, bør i størst mulig grad legges inn som en del av skolefritidsordningen for de minste barna. Vi vil sikre at også barn med særskilte behov har mulighet til å benytte skolefritidsordningen.

Når omsorgen svikter
Noen barn lever i familier hvor det skjer alvorlig omsorgssvikt og overgrep. Dersom familien svikter, har samfunnet ansvar for at barn får den tryggheten de har krav på. Barnevernet er kraftig forbedret de siste årene. Vi vil fortsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy kompetanse og kvalitet. Vi ønsker samarbeid sentralt og lokalt mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste. Vi vil ha et barnevern som er åpent og som alle har kunnskap om. Som et ledd i gjennomgangen av barnevernstjenestene bør også fosterhjemsomsorgen tas opp med sikte på å styrke dette området. Barnevernet og andre som er i daglig nærkontakt med barn, må gjøre en særlig innsats for å følge opp og støtte barn som vokser opp i familier med rusproblemer. Arbeidet med å bekjempe seksuelle overgrep mot barn er et nasjonalt ansvar. Viktigst er det å skaffe kunnskap slik at overgrep kan forebygges, og slik at barn som er misbrukt gis riktig støtte og hjelp. Krisesentre og støttesentre for incestofre må gis tilstrekkelige økonomiske rammer. De som gjør seg skyldige i overgrep må slås hardt ned på ved utformingen av strafferammer, og det må settes inn behandling for å hindre at nye overgrep skjer.

Lik rett til utdanning

Grunnskolen Videregående opplæring Vurdering Utdannigsfinansiering for elever i den videregående skole

Høyere utdanning Utdanningsfinansiering i høyere utdanning Studentvelferd

Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning.

Grunnskolen
Enhetsskolen skal favne alle, og skolestart for seksåringer og tiårig grunnskole vil sikre barn og unge et best mulig utgangspunkt. Den nye grunnskolen skal motvirke ulikheter og utdanningsforskjeller. Skolen må gi et felles grunnlag og skape vekstmuligheter for den enkelte. Den skal fremme både nasjonal standard og lokal variasjon, internasjonal bevissthet og egenidentitet. Opplæringen må legges til rette for den enkelte og for de ulike aldersgruppene. Alle skal ha utfordringer som utvikler perspektiv og læringsevne. Den nye tiårige grunnskolen er delt i et småskoletrinn, et mellomtrinn og et ungdomstrinn, med hvert sitt særpreg i innhold og arbeidsmåte. Reformen i grunnskolen må følges opp og evalueres underveis, slik at det sørges for god kvalitet i innhold, et godt fysisk ute- og innemiljø, flerbruksskoler og en trygg skolevei. Vi vil sikre gjennomføringen av reformen både økonomisk og innholdsmessig, slik at alle kommuner kan gi et likeverdig tilbud. Et ledd i dette er å oppdatere lærerutdanningen og gi framtidige lærere en solid faglig og pedagogisk plattform. Lærerstudiet må være yrkesrettet med pedagogisk teori og praksis som et gjennomgående element.

Videregående opplæring
Reform 94 sikrer videregående opplæring som leder til et yrke eller til studiekompetanse. Alle 16-19 åringer har rett til treårig videregående opplæring i skole eller bedrift, og de har krav på å komme inn på ett av de tre grunnkursene de søker på. Antallet lærlingeplasser er økt som en følge av reformen. Dette er en utvikling som må fortsette. Staten skal bidra til at dette skjer, men et godt resultat er avhengig av at den enkelte bedrift både i offentlig og privat sektor tar ansvar for å opprette lærlingeplasser. Dette vil i neste omgang tjene virksomhetene ved at de får tilgang til ungdom med utdanning tilpasset arbeidslivets krav. Bedrifter som er for små til å ha lærlinger alene må gå sammen og danne opplæringsringer. Det må være en særlig forpliktelse for offentlig sektor å følge opp med tilbud innenfor nye yrker som nå er omfattet av lærlingeordningen. Dette gjelder blant annet barne- og ungdomsarbeidere, omsorgsarbeidere, aktivitører og renholdsoperatører. En ekstra innsats for flere lærlingeplasser i kommuner, fylkeskommuner og stat vil gi flere nødvendig opplæring, og sikre kvalifisert arbeidskraft til offentlig sektor. Rådgivningstjenesten i skolen skal oppgraderes, og kontakten mellom skolen og arbeidslivet skal styrkes ytterligere. Vi vil følge opp Reform 94 med løpende vurdering av hvordan tilbudet fungerer ut ifra den enkelte elev og arbeidslivets behov for kunnskap. Folkehøyskolene vil fortsatt ha en viktig plass i utdanningssystemet. Skoleslaget er med sin frie arbeidsform et viktig supplement for mange elever. Ordningen med gjesteelever fylkeskommunene imellom må utformes og praktiseres til elevenes beste. Elevene skal ha innflytelse i skolehverdagen og trekkes med slik at de kan ta større ansvar for egen læring. De skal sikres mulighet til å kunne delta i elevdemokratiet og i politisk arbeid.

Vurdering
Vurderingen skal motivere elevene til innsats og til å bruke sine evner og anlegg. Den skal gi nødvendig tilbakemelding til elev og foreldre, gi veiledning og inspirasjon, samtidig som den dokumenterer den enkelte elevs kompetanse. Siden vurderingen skal bidra til å fremme motivasjon og lærelyst hos elevene, er veiledning særlig viktig. Vi vil at elevene skal settes i stand til å reflektere over eget arbeid, egen arbeidsinnsats og framgang. I småskolen og på mellomtrinnet skal vurderingen være uformell. På ungdomstrinnet skal elevene få både uformell og formell vurdering. Lovfestet rett til plass i videregående skole har gjort betydningen av den formelle vurderingen vesentlig mindre. Vi vil derfor utvikle evalueringsformer som gir elevene en mer grundig og konstruktiv tilbakemelding på arbeidet. Vi vil styrke den uformelle vurderingen, og alternative prøveformer som «åpen-bok-eksamen» og tverrfaglige tester skal prøves ut. I videregående skole vil vi beholde en kombinasjon av formell og uformell vurdering. Evalueringen må gjennomgås med sikte på å gi elevene grundigere tilbakemelding, med større vekt også på andre vurderingsformer enn karakterer.

Utdanningsfinansiering for elever i videregående skole
Den enkeltes utgifter forbundet med videregående utdanning er store. Særlig virker utgiftene til bøker tyngende. Retten til videregående opplæring må også innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen sikres. De som måtte ta opp lån mens de gikk på videregående, er i dag blant de som har størst problemer med å betjene gjelden. Elever i videregående opplæring har heller ikke nydt godt av de siste årenes kraftige økning i stipendandelen. Vi vil derfor forbedre støtten til elever i videregående skole. Den skal som hovedsak gis som stipend. Målet er å fjerne låneadgangen og gi all støtte til garantielever i videregående skole i form av stipend. Vi vil styrke det behovsprøvde grunnstipendet for hjemmeboende garantielever, og borteboende elever skal fortsatt ha rett til et eget stipend. For å redusere elevenes bokutgifter vil vi etablere en utlånsordning for skolebøker knyttet til den enkelte videregående skole.

Høyere utdanning
Universitet og høyskoler er knyttet sammen i Norgesnettet, som bygger på prinsipper om konsentrasjon, samarbeid og faglig arbeidsdeling. Dette gir et bredere tilbud, bedre kvalitet og gjør det enklere å skifte studiested. Vi vil fortsatt øke kapasiteten på prioriterte fag ved universiteter og høyskoler. Studieplasser og ressurser skal fordeles slik at den enkelte sikres mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av bosted, sosial tilhørighet, kjønn og funksjonsdyktighet. Arbeidsvilkårene for studenter skal legges bedre til rette, så flest mulig kan gjennomføre sine studier på normert tid. Dette innebærer blant annet at veiledningskapasiteten må styrkes for dem som tar hovedfag. Vi er i dag ikke flinke nok til å utnytte ressursene på høyskoler og universiteter. Derfor vil vi søke å skape ordninger som trekker større veksler på lokaler og vitenskapelig ansatte i en større del av året. Slik vil vi kunne redusere samlet studietid og gi flere mulighet til studieplass.

Utdanningsfinansiering i høyere utdanning
Studiefinansieringen skal gjennom stipendordninger og lav rente bidra til likeverdige økonomiske muligheter til å ta høyere utdanning. Statens lånekasse for utdanning er derfor ikke en vanlig bank, men et politisk redskap for å nå disse målene, både under og etter studiene. Hovedtyngden av subsidier i utdanningsfinansieringen skal gis i studietiden. Vi vil sette den generelle stipendandelen til 30 prosent, og utvide ordningen med ettergiving av deler av utdanningslånet ved fullført utdanning. Muligheten til å få ettergitt lån som stipend ved fødsel og sykdom skal opprettholdes. Det skal fortsatt være rentefritak i studietiden. Prøveordninger som gjør det mulig å motta studielån i tolv måneder pr. år er tiltak som skal vurderes for å gjøre utnyttingen av ressursene i høyere utdanning bedre. For å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil vi foreta forbedringer i INTB-ordningen (Inntektsavhengig nedsetting av terminbeløp). De som har lavest inntekter skal ytterligere få redusert prosentandelen de skal betale tilbake. Tidsrommet som INTB-ordningen kan omfatte, skal utvides til ti år. Samtidig vil vi vurdere en viss gjeldssanering etter tretti år med nedbetaling.

Studentvelferd
Prinsipielt mener Arbeiderpartiet at studenter, som andre grupper i samfunnet, skal omfattes av fellesskapets velferdsordninger på vanlig måte. I dag er velferden for studenter i stor grad organisert gjennom samskipnader. Vi vil styrke samskipnadenes mulighet til særlig å besørge god barnehagedekning og rimelige utleieboliger for ungdom under utdanning. Her må det tas spesielt hensyn til at kostnadsnivået varierer i ulike deler av landet. Vertskommuner for universiteter og høyskoler har både muligheter og utfordringer knyttet til å huse mange studenter, blant annet når det gjelder press på velferdsordningene. Samtidig kan disse kommunene lettere gjøre seg nytte av forskning til næringsutvikling og verdiskaping. Arbeiderpartiet vil ta initiativ til at forholdene mellom læresteder og vertskommunene skal utredes nærmere.

Eldre år

Ta eldres erfaringer i bruk Eldresentre Trygghet for omsorg av god kvalitet

Forebyggende helsearbeid Folketrygden skal fortsatt sikre pensjonistenes økonomi

Arbeiderpartiet vil sikre deltakelse og trygghet for de eldre.

Ta eldres erfaringer i bruk
Eldrepolitikk dreier seg om langt mer enn eldreomsorg. Pensjonister er en av samfunnets største og dårligst utnyttede menneskelige ressurser. De representerer kunnskaper, meninger og erfaringer som behøves i politikk og samfunnsliv for øvrig. Det bør legges til rette for at pensjonister kan være medhjelpere i skoler og barnehager på frivillig basis. Dette kan organiseres både med utgangspunkt i eldresentre og ulike organisasjoner. Frivillighetssentraler er en annen måte å koble menneskers behov for omsorg, kunnskap og hjelp med andre menneskers behov for å bidra med det samme. Arbeiderpartiet vil fortsatt støtte opp om slike tiltak.

Eldresentre
Eldresentre er et aktivitets- og servicetilbud som retter seg mot alle hjemmeboende eldre. Gjennom satsing på eldresentre kan behovet for pleie og omsorg utsettes og forebygges ved at den enkelte får tilbud om aktiviteter, kontakt med andre og mulighet til å gi eller få hjelp. Samling og samtale på eldresentre gir økt mulighet til å oppdage og følge opp problemer som feil ernæring, ensomhet og vold. Vi vil legge forholdene til rette slik at alle kommuner skal kunne tilby aktivitet og deltakelse på eldresentre. Brukerne skal ha medinnflytelse i styringen av sentrene.

Demokrati og medbestemmelse
Det er lovpålagt at alle kommuner og fylker skal ha eldreråd. Denne ordningen skal videreføres og sikre eldre innflytelse i saker som særskilt angår dem. Det er også viktig å stimulere til og legge til rette for deltakelse i det ordinære organisasjonslivet og i de politiske partiene. I dag er omlag en fjerdedel av befolkningen nesten uten representanter fra sin aldersgruppe i kommunestyrer, fylkesting og Stortinget. Arbeiderpartiet og de øvrige politiske partiene har et ansvar for å sikre bred aldersmessig representasjon i folkevalgte organer.

Trygghet for omsorg av god kvalitet
Den dagen de trenger det, skal alle ha trygghet for at de får et tilpasset omsorgstilbud av god kvalitet. Behovene er mangfoldige, og det må tilbudene også være. Omsorgskjeder som omfatter alt fra noen timers hjelp i hjemmet, via omsorgsboliger til heldøgns pleie i sykehjem, skal sikre et tilbud tilpasset den enkelte. I årene som kommer vil vi særlig satse på en økning i antall omsorgsboliger. Dette er tilbud som sikrer en kombinasjon av nødvendig omsorg og mulighet til å styre sin egen tilværelse ved å ha egen bolig. Kvaliteten på tjenestene i eldreomsorgen skal sikres gjennom egne forskrifter. I løpet av en femårsperiode vil vi arbeide for at flersengsrom i institusjonene gjøres om til ensengsrom, slik at de som ønsker det får eget rom. Dette skal følges opp av en forpliktende plan for økning i antallet sykehjemsplasser, slik at de som har behov for omfattende omsorg og pleie, får et tilbud. Kommunene skal sikres overføringer som gjør det mulig å etablere eldreomsorg av god kvalitet. Arbeiderpartiet vil derfor øke bevilgningene til eldreomsorg ytterligere i årene som kommer. I forhold til de som vil og kan greie seg i en selvstendig bolig, må det offentlige først og fremst bruke ressurser på nødvendige tjenester og pleie. Bygging av eldreboliger og utbedringer av boliger slik at de er tilpasset eldres behov, må i større grad ivaretas i samarbeid mellom den enkelte, ulike kooperative tiltak og kommunene.

Forebyggende helsearbeid
Eldre har ofte flere helseplager enn andre aldersgrupper, men også blant eldre mennesker kan ulike lidelser unngås eller reduseres. Forutsetningen er at symptomer blir oppdaget tidlig slik at sykdom kan forebygges. Det bør derfor regelmessig foretas helsekontroll blant eldre. Forebygging kan både spare den enkelte for plager, og helse- og sosialtjenestene for kostbar behandling i etterkant. I tillegg bør det satses på å forebygge ulykker ved å utplassere praktiske hjelpemidler og foreta mindre utbedringer i hjemmet til den enkelte.

Folketrygden skal fortsatt sikre pensjonistenes økonomi
Folketrygden skal være grunnmuren i et solidarisk pensjonssystem. Alle skal sikres en grunntrygghet gjennom minstepensjon og en tilleggspensjon som står i forhold til tidligere inntekt. Det skal ikke rokkes ved opptjente rettigheter. Flertallet av dagens pensjonister har det bedre økonomisk enn noensinne, men det er store forskjeller pensjonister imellom. Flere av pensjonistene vil i framtida få samme inntektsnivå som mange lønnstakere. Vi vil derfor gradvis legge opp til en tilnærming av skattenivået for de høyeste pensjonene og tilsvarende lønnsinntekter. Det skal fortsatt ikke betales skatt av minstepensjon. Minstepensjonister som har det vanskelig økonomisk skal løftes opp, blant annet gjennom bostøtteordninger.

Et solidarisk helsestell

Helsefremmende innsats Pasienten i fokus Primær helsetjeneste Poliklinisk behandling Modernisering

Personellressurser Helhetsstyring Psykiatriske tjenester Alternativ behandling

Arbeiderpartiet vil øke innsatsen for å gi alle som blir fysisk eller psykisk syke, god og kvalifisert hjelp i tide.

Helsefremmende innsats
Størstedelen av de faktorer som påvirker vår fysiske og psykiske helse - som livsstil, familiesituasjon, sosialt nettverk, arbeidsmiljø, levekår, rusmidler, mobbing, vold, trafikkulykker, støyplager og forurensninger av mat, vann og luft - tilhører andre samfunnsarenaer enn helsevesenet. Derfor må vi legge økt vekt på helsekonsekvenser når politiske beslutninger på ulike felter fattes. Kommunenes ansvar og muligheter til å drive forebyggende arbeid skal styrkes. Om ressursene til både forebygging og behandling samles på en hånd, vil motivasjonen og mulighetene for å vri midlene mot mer forebygging, øke. Hver kommune og fylkeskommune må lage sin samlede forebyggingsplan i forhold til fysisk og psykisk helse, hvor særlig innsats innenfor skolen, trafikk- og samferdselsektoren og forebygging av hjemmeulykker skal prioriteres høyere. Enkelte forhold som særskilt angår kvinner, fanges ikke godt nok opp innenfor helsesektoren. Det må særlig rettes økt oppmerksomhet og innsats mot det forebyggende arbeidet. Dette må inkludere forskning om årsaker og mulige behandlingsmetoder knyttet til typiske kvinnelidelser, som for eksempel kreftformer og fibromyalgi. Vi vil også styrke kunnskapen på området fosterdød og spedbarnsdødelighet. Kvinner skal sikres mulighet til regelmessige kontroller ved mammografi. Slik vil flere tilfeller av brystkreft oppdages og kunne behandles med vellykket resultat.

Pasienten i fokus
Pasientene må oppleve et imøtekommende og serviceinnstilt helsevesen. Ellers vil utrygghet og plager kunne øke i en for øvrig vanskelig livssituasjon. Det skal være enkelt å nå fram til de aktuelle somatiske eller psykiatriske tjenester når man søker hjelp. Svartidene ved henvendelser må være korte. Pasientene skal ha god og oppdatert informasjon om ventetid før undersøkelser, innleggelser eller operasjoner, så de ikke blir gående i det uvisse. Tidspunkt for videre behandling må avtales så snart som mulig og være forpliktende for begge parter, slik at pasienter ikke opplever å bli sendt hjem med uforrettet sak. Under oppholdet bør pasientene få tilgang på ulike servicetilbud som fins ellers i samfunnet som aviser og lesestoff, fjernsynskanaler, bibliotektjenester, musikk og kioskvarer. Slike tilbud kan gis i samspill med private tjenesteytere og betales av brukerne, så helsevesenets egne ressurser ikke belastes.

Primærhelsetjeneste
Befolkningens behov for helsefaglig hjelp og behandling bør i størst mulig grad dekkes av primærhelsetjenesten i nærmiljøet. Den må utvikles i kvalitet og omfang slik at den kan hindre overforbruk av spesialisthelsetjenester. Allmennlegetjenesten skal utbygges for bedre å imøtekomme befolkningens behov for oppfølging, rask tilgjengelighet og fast legekontakt. På en del arbeidsplasser trengs dessuten en bedre og mer tilgjengelig bedriftshelsetjeneste. Helsestasjonene må gis et ansvar for svangerskapsforebyggende arbeid, slik at deres virksomhet kan dekke ungdoms behov for prevensjonsveiledning. De bør også samarbeide med hjem, skole, idrettslag og andre berørte om tiltak for å forebygge og behandle spiseforstyrrelser. Kommunenes ansvar for medisinsk rehabiliteringsarbeid overfor mennesker som utskrives fra institusjoner og sykehus, må defineres klarere og tjenestetilbudet på dette området styrkes.

Poliklinisk behandling
Stadig flere sykdommer og helseplager kan behandles bedre og mer effektivt poliklinisk, det vil si uten innleggelse. Mer satsing på tidlig poliklinisk behandling og dagkirurgi kan bidra til at folk i mindre grad plages med langvarige og tiltakende lidelser. Det vil også være best for pasientene å bo hjemme under behandlingen når dette er mulig og forsvarlig. Derfor må polikliniske tiltak bygges ut på flere felter, slik at fysiske og psykiske lidelser kan oppdages tidligere og flere kan hjelpes raskere. Innen psykiatrien vil satsing på distriktspsykiatriske sentre være viktig for å imøtekomme dette behovet. Innenfor somatikken kan det ved omlegginger på somatiske sykehus og i akuttapparatet etableres flere dagtilbud som tar seg av undersøkelser, operasjoner og behandlinger som ikke forutsetter innleggelser. Ny informasjonsteknologi vil gi polikliniske helsetjenester over hele landet større muligheter for å utføre undersøkelser og inngrep i samarbeid med sykehusene.

Modernisering
For at sykehusene skal kunne brukes bedre og mer effektivt, må bygningsmasse og utstyr være moderne og i god stand. Også for pasientenes og de ansattes trygghet og trivsel er det avgjørende at sykehus, institusjoner og polikliniske tiltak framstår som innbydende og velholdte. Behovet for anskaffelser av ny teknologi på felter som telemedisin vil dessuten være økende. Det må derfor i kommende år gjennomføres en omfattende opprustnings- og investeringsplan innen helsevesenet. Her bør blant annet bygging av sykehoteller og sykehjemsplasser for utskrivningsklare pasienter fra både somatiske og psykiatriske sykehus inngå. Ellers vil det oppstå nye flaskehalser i form av mangel på sykehussenger når behandlings- og operasjonskapasiteten skal brukes bedre. Likeledes skal utbyggingen av hjelpemiddelsentraler og hjemmetjenester som kan bidra til at pasientene slipper lengre sykehusopphold, trappes opp.

Personellressurser
Begrenset tilgang på personell har lenge vært en vesentlig årsak til slitasje og kostnadspress i helsevesenet. Det må særlig utdannes flere leger, sykepleiere, psykologer og operasjonsteknikere. Fullmaktene til å planlegge, organisere og godkjenne utdanningen, og til å fordele personellressursene, må ligge hos offentlige myndigheter og ikke overlates til profesjonenes organisasjoner. Mye kan også oppnås ved kortsiktige tiltak som gir bedre bruk av nåværende personell- og økonomiressurser. Ordningene for finansiering av avtalespesialister må endres slik at disse knyttes til sykehusene, og kan inngå i et solidarisk felles helsetilbud til beste for alle pasienter. Av samme grunn skal adgangen til å ha bierverv innen private konkurrerende tilbud reguleres strengere. Samtidig må normalarbeidstid, turnuser og bakvaktordninger tilpasses bedre til hva som kan gi en bedre bruk av sykehusene. Personellmangelen er i dag særlig stor i distriktene. Et viktig virkemiddel for å sikre tilgangen på helsepersonell i distriktene, er økt utdanningskapasitet særskilt i Nord-Norge.

Helhetsstyring
Dersom den samlede somatiske og psykiatriske sykehuskapasiteten skal utnyttes fullt ut, må pasientstrømmen styres effektivt dit det er ledige plasser, uansett fylke eller helseregion. Den såkalte gjestepasientordningen skal utformes og gjennomføres slik at den bedre fremmer en slik målsetting. Nasjonale myndigheter må ha et klart ansvar for å påse at dette skjer, og for å følge opp resultatkrav knyttet til rammebevilgningene. Det er nødvendig å etablere mer standardiserte kriterier og rutiner som sikrer felles praksis for føring av ventelister, slik at sammenlignbare resultatkrav kan ligge til grunn i alle fylker. Det skal legges opp til en funksjonsdeling mellom sykehusene som bedre sikrer høy kvalitet på pasientbehandlingen og raskere avvikling av ventelister. For å stimulere til best mulig ressursbruk bør deler av sykehusenes inntekter knyttes til hva de faktisk utfører. Samtidig skal de gis en grunnleggende rammefinansiering som sikrer trygghet og forebygger forskjeller i helsevesenet. Samarbeidet mellom hjemkommunene og sykehusene om overføring av ferdigbehandlede pasienter må forbedres, slik at disse ikke opptar sykehussenger eller blir korridorpasienter. Rikstrygdeverkets refusjonsordninger overfor private sykehus og spesialister må endres med den klare målsetting å frigjøre midler til å sikre fagfolk og satse på det offentlige helsevesen.

Psykiatriske tjenester
For å sørge for at det psykiske helsevern blir i stand til å ivareta sine økende oppgaver, må den psykiatriske behandlingskjeden vies særlig oppmerksomhet i årene som kommer. Det er nødvendig å gjøre kommunenes forpliktelser mer klare og entydige gjennom lovfesting. De kommunale helse- og legesentrenes psykiatriske og psykologiske kompetanse og evne til å drive forebygging, aktivt ettervern og annet oppfølgingsarbeid må styrkes. Det oppfordres også til samarbeid kommunene imellom om dette. Når pasientene ikke kan få tilstrekkelig hjelp av de lokale tjenestene i kommunene, skal de fylkeskommunale distriktspsykiatriske sentrene tre inn med behandlingstilbud. De må bygges ut i alle fylker og tilby både kvalifisert dagbehandling og korttidsopphold. Som neste ledd i kjeden skal det på regions- og fylkesnivå bygges opp et tilstrekkelig antall psykiatriske sykehusplasser og barnepsykiatriske tiltak av ulike kategorier. I dag er det dessuten mangel på psykiatriske behandlingstilbud rettet mot ungdom, og også denne delen av psykiatrien må styrkes. Dernest må psykiatriske pasienter skaffes egnede bo- og omsorgstilbud i hjemkommunene, slik at de kan unngå lange sykehusopphold når det ikke lenger er aktuelt eller nødvendig å drive aktiv behandling. Bostedskommunene skal ha helhetsansvar for videre oppfølging av den enkelte, både når det gjelder barnepsykiatriske tjenester, øvrig psykisk helsevern og andre tiltak som jobb- og utdanningstilbud.

Alternativ behandling
Det er naturlig og viktig både for samfunn og individ å stadig lete etter nye muligheter til å forebygge og kurere sykdommer og lidelser. Interessen har vært økende for alternative behandlingsformer. De kan være alt ifra tradisjoner som har egen yrkeskvalifisering og dokumenterte resultater, til metoder med uklare effekter. De alternative tradisjonenes vektlegging av kosthold, livsstil og de menneskelige sidene ved behandlingen har hatt viktige ringvirkninger. Pasientens beste må uansett være utgangspunkt for nytenkning og omstilling. Ofte vil mangfold i seg selv ha verdi for å bygge opp en bredere erfaringsbakgrunn. Det bør derfor gjennomføres en mer systematisk forskning og evaluering av de ulike alternative behandlingsformene, slik at man bedre kan vurdere deres muligheter og framtidige plass i det totale helsestellet. I helsevesenet må det legges bedre til rette for at leger og sykepleiere skal kunne skaffe seg kunnskap om alternative behandlingsformer gjennom etter- og videreutdanning.

Bekjempelse av kriminalitet

Kriminalitetsforebygging Tilstedeværelse Mer nærpoliti Trygghet i hjemmet

Reaksjoner Ofre for kriminalitet Vold og overgrep mot kvinner Økonomisk kriminalitet

 

Arbeiderpartiet vil sikre enkeltmennesket trygghet og forbedre fellesskapets evne til å hindre at lovbrudd skjer.

Kriminalitetsforebygging
En viktig del av kriminalitetsforebyggingen består i å utvikle gode fritidstilbud og holdningsskapende tiltak rettet mot barn og unge. Dersom mobbing, vold, narkotikasalg, hærverk og nasking blir sett mindre alvorlig på i ungdomsmiljøene, vil slik virksomhet og lovbrudd for øvrig kunne tilta. Forbud mot mobbing skal lovfestes, slik at alvoret i å plage andre blir klarere for alle. I skoleverket og under vernepliktstjenesten bør temaer som vold og trakassering inngå i undervisningsplanene. Hver enkelt skole skal utarbeide handlingsplaner mot vold og mobbing, og ordningen med elevmekling må utvides. Spekulasjon i vold på videofilmer og i ulike TV-kanaler kan bidra til å skape voldskultur og voldelige holdninger. Det bør derfor fastsettes tilsvarende rutiner og regler for kontroll med videogram som for kinofilmer. Den samme norm for voldsscener må gjøres gjeldende for norske fjernsynskanaler som for kinovisning.

Tilstedeværelse
Menneskelig nærvær er i seg selv trygghetsskapende. Frykt og usikkerhet får ikke lett grobunn i trivelige og velholdte utemiljøer der folk ferdes. Alle som arbeider med renhold og andre oppgaver på gateplan, i parker, på kirkegårder, stasjonsområder og andre offentlige steder, er med og skaper trygghet. Nærmiljøer blir tryggere når beboerne bryr seg, og vet hvordan de skal opptre om de blir vitne til vold, kriminalitet og hærverk. I utsatte boligstrøk kan bomiljøarbeidere motvirke konflikter og forfall. Å engasjere unge arbeidsledige som kameratstøtter på skolene, forebygger trakassering og gir ungdom gode og viktige sysselsettingsplasser. Særlig i bystrøk kan nærvær av ansvarsbevisste medmennesker bidra til trygghet. Langt flere av dem som avtjener sivil vernepliktstjeneste, bør utføre voldsforebyggende arbeid i samspill med skoler, ungdomstiltak, eldresentre og frivillige organisasjoner. Det vil her være viktig å trekke med foreldre, ungdommen selv og andre i natteravngrupper, ungdomspatruljer og annen folkelig mobilisering mot vold og de forhold som skaper voldelig adferd.

Mer nærpoliti
Synlig politi skaper trygghet og forebygger kriminalitet. Det bør legges opp til en tett og nær kontakt mellom politiet og befolkningen, slik at alle får sine faste polititjenestemenn å henvende seg til. Hver nærpoliti sin gate eller sitt bomiljø, er en tillitsskapende arbeidsform som gir politiet god kunnskap om de lokale problemene. Faste politikontakter som jevnlig besøker skoler, eldresentre, barnehager, fritidsklubber og andre samlingssteder for å informere og bli informert, forebygger usikkerhet. Den viktigste målgruppen for politiets forebyggende arbeid bør være ungdom i risikosonen. Det skal legges vekt på oppsøkende arbeid i ungdomsmiljøene for å motvirke gjengkriminalitet og voldelig rivalisering mellom ungdomsgjenger. Det bør etableres flere nærpolitienheter der dette er formålstjenlig for å bidra til trygghetsfølelse og mer tilgjengelige publikumstilbud. Vi vil også ta vare på lensmannsetatens lokalkunnskap og nærhet til befolkningen i distriktene. Skal slike tiltak kunne drives på bred og permanent basis, trengs det en planmessig utbygging av nærpolitiet. For å muliggjøre dette, må utdanningskapasiteten ved politihøyskolene trappes betydelig opp i årene som kommer.

Trygghet i hjemmet
En stor del av voldsepisodene og tyveri- og vinningsforbrytelsene skjer i hus og hjem. Dersom det er usikkert om politiet har kapasitet til å komme til åstedet og oppklaringsprosenten blir for lav, undergraves tilliten til rettssamfunnet. Kriminaliteten rammer ikke bare ofrene direkte. Mange flere får en følelse av utrygghet og engstelse i hverdagen. Frykt og isolasjon blir fort resultatet særlig blant eldre mennesker. Utbyggingen av nærpolitiet skal møte disse problemene. Mer synlig og tilgjengelig politi i bomiljøene vil i seg selv redusere hverdagskriminalitet og frykt. Men også andre tiltak som politiets samarbeid med barnevernet om barnevernsvakt og aksjon Nabohjelp har stor betydning. Trygghetsalarmer og følgetjenester for eldre og andre hjelpetrengende er likeledes viktige for å motvirke utrygghet, og nærpolitiet må delta i etablering av et eget alarmsystem for mennesker som utsettes for voldstrusler. I en stor del av de alvorlige uhellene og episodene i hjemmene er skytevåpen innblandet. Det vil derfor i seg selv være forebyggende om det store antallet private våpen kan reduseres. Behovet for at hjemmeverns- og mobiliseringsvåpen oppbevares i hjemmene skal gjennomgås på nytt med sikte på at ordningen må få mindre omfang. Våpenloven bør bli strengere med nye regler angående oppbevaring og fornying av tillatelser. Et sentralt våpenregister skal opprettes for å øke kontrollmulighetene og bedre oppfølgingen av våpenlovens bestemmelser.

Reaksjoner
Det er nær sammenheng mellom hvor hurtig et lovbrudd oppklares og straffes, og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Rask reaksjon er nødvendig for å markere samfunnets syn på kriminalitet og ivareta hensynet til ofrene. Det er også uheldig for lovbryteren ikke å få gjort opp for seg innen rimelig tid. Innsatsen for å skape raskere framdrift i straffesakene skal prioriteres ytterligere. Førstegangsforbrytere og voldsutøvere må ikke bli gående lenge uten at samfunnet reagerer. Straffenivået skal være tilstrekkelig høyt til å avspeile alvoret i forbrytelsene og redusere faren for gjentakelser. Bruken av glattcelle bør holdes på et minimum, og ordningen bør vurderes. Individuelle soningsplaner med tiltak som kan hjelpe de innsatte til å føre et lovlydig liv, skal motvirke tilbakefall og knytte an til ettervern. Konfliktråd må benyttes mer aktivt til å forebygge lovbrudd blant unge under kriminell lavalder. For å forbedre mulighetene for at alle opplysninger i en rettssak skal komme fram, bør vitnene gis økt trygghet ved at det etableres et eget program for vitnebeskyttelse.

Ofre for kriminalitet
Offerets stilling skal styrkes. Særlig i voldssaker må dommerne i større grad bruke muligheten til at offeret kan forklare seg uten at tiltalte er tilstede. Den fornærmede part må få god informasjon om siktelsen, gangen i straffesaken og domsresultatet, og ha mulighet til å bli underrettet om hvorvidt siktede er varetektsfengslet, løslatt, e.l. Egne akuttmottak for voldsofre har vist seg å være et godt tiltak for å yte strakshjelp og forebygge etterskader. De bør bygges ut og samarbeide med andre offentlige tiltak om innsats mot gatevold og familievold. Videre havner ofte ofre for datakriminalitet i en særlig konfliktfylt stilling. De kan føle seg tvunget til å ta hensyn til bedriftens eller selskapets renomme og stilling på børsen, m.m. når de vurderer anmeldelse. Det må skapes rutiner og holdninger til denne type kriminalitet som bedre kan hindre at den får spre seg i det skjulte. Teknologisk avanserte kriminalitetsformer stiller nye krav til etterforskningsmetoder, lovgivning og rettsapparat, blant annet når det gjelder vern for offeret. Politiets og rettsmyndighetenes oppmerksomhet om dette feltet bør derfor økes i årene som kommer.

Vold og overgrep mot kvinner
Undersøkelser tyder på at kun en mindre del av det reelle antallet voldtekter anmeldes. Dette er et alvorlig trygghetsproblem som kan reduseres ved ulike støtte- og oppfølgingstiltak og forbedringer i rettsapparatet. I regi av legevakttjenestene skal det bygges opp voldtektsmottak der de rammede kan få kvalifisert hjelp. De skal inngå i et landsdekkende nettverk med kompetanse i forhold til sedelighetsforbrytelser. Krisesentrene over hele landet har også stor betydning for å gi voldtektsofre egnede botilbud og hjelp og oppfølging i en vanskelig periode. Støtten til krisesentrene må videreføres, og det bør rettes økt oppmerksomhet mot å hjelpe barn som kommer til sentrene sammen med voldtektsofferet. Vi vil henstille om at straffeutmålingen for voldtekt økes. I soningsplanene og ettervernet for voldtektsforbrytere skal behandling og forebygging av gjentakelser inngå. Et sentralt DNA-register vil øke mulighetene for å bevise skyldsforholdet. De såkalte utskytningsreglene i forbindelse med oppnevning av legdommere må praktiseres slik at disse i den enkelte sak så langt som mulig består av like mange kvinner og menn. Hallikvirksomhet i forbindelse med prostitusjon er forbudt. Likevel er det få som dømmes for hallikvirksomhet i forhold til det omfanget det antas at denne virksomheten har. Det skyldes at straffeforfølgelse etter dagens lovverk er vanskelig. Vi vil derfor at straffeloven endres på dette området, slik at flere kan pågripes og dømmes for virksomheten. Videre bør hele praktiseringen av straffeloven gjennomgås i et kvinneperspektiv med sikte på å øke kunnskapen og påvirke holdninger i politi, rettsvesen og samfunnet for øvrig.

Økonomisk kriminalitet
Kriminalitetsformer knyttet til hvitvasking av penger, konkursrytteri, økonomisk utroskap, pengetransaksjoner, illegale pengespill, innsidehandel på børsen, m.m. utvikler seg raskt. De er ofte grener av internasjonal organisert mafiavirksomhet. For å avdekke slik kriminalitet bedre, er det behov for høy spisskompetanse og effektivt politisamarbeid over landegrensene. Nye satsinger og bedre regelverk trengs om politi- og rettsapparatet skal kunne møte den økonomiske kriminaliteten på en mer offensiv måte. Ved mistanke om alle typer straffbare forhold må finansinstitusjoner, eiendoms- og fondsmeklere, verdipapirfond og investeringsforetak ha undersøkelses- og rapporteringsplikt til Økokrim. Det skal i større grad gis økonomiske garantier til bostyrer som vil granske mulige ulovligheter i konkursbo som er tømt for verdier. Det bør settes mer inn på å oppspore utbyttet fra økonomiske forbrytelser, og legges ned påstander om beslagleggelse. Heller ikke økonomisk kriminalitet skal lønne seg, og det er av stor betydning at utbyttet fra straffbare handlinger blir inndratt og ikke kan gjemmes unna til etter soningen.

Arbeid mot rusmisbruk

Forebyggende arbeid Begrensning av tilgjengeligheten Behandling utenfor institusjon Soningsplanlegging

Tilbakeholdelse under behandling Oppfølging og ettervern Organisering av behandlingstilbudet

Arbeiderpartiet vil forsterke innsatsen mot rusmisbruk og forbedre behandlingstiltakene så flere kan få egnet hjelp.

Forebyggende arbeid
Folks egne holdninger og evne til grensesetting kan best hindre utbredelse og misbruk av rusgifter. Det er særlig viktig at barn og unge har kunnskaper og verdier som gjør at de avviser all narkotika og annet rusmisbruk. Nye misbruksmønstre med såkalte designerdrugs og dopingmidler, men også illegal og legal alkohol og blandingsmisbruk, truer ungdomskulturen. For å forebygge rusmisbruk, kriminalitet, mobbing, vold og intoleranse, skal disse og beslektede temaer bygges inn i fagplanene på alle klassetrinn. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste skal aktivt informere om symptomer og virkninger av rusmisbruk. Det trengs mer samspill med innvandrerorganisasjonene for å utvikle forebyggende tiltak i de nye minoritetsmiljøene. Skolene og kommunene bør samarbeide med foreldre, borettslag, nærpoliti, fritidsklubber og frivillige organisasjoner om å lage felles forebyggingsplaner i nærmiljøene. Her skal også samspill med lokale utvalg innenfor Arbeidslivets komité mot alkoholmisbruk og narkomani (AKAN) inngå. Arbeiderpartiet vil gå inn for å styrke utekontakten i kommuner med omfattende rusproblemer, og arbeide for flere tilbud til barn og unge av foreldre med rusproblemer.

Begrensning av tilgjengeligheten
Samtidig som folks egen grensesetting i forhold til rusgifter er avgjørende, må samfunnet effektivt begrense tilgjengeligheten. Om det blir lettere for ungdom og andre å skaffe seg rusmidler, øker faren for at flere blir misbrukere. Derfor er det av stor betydning at ingen flere rusgifter legaliseres. Arbeiderpartiet vil konsekvent avvise alle forslag om dette. For effektivt å bekjempe salg og smugling av narkotika med tilhørende organisert kriminalitet, går vi inn for mer og bedre internasjonalt politi- og tollsamarbeid. Det må føres tilsyn med legers utskriving av medisiner, og de skal ha registreringsplikt for alle preparater de anviser. Den som vil drive serveringsvirksomhet må framlegge vandelsattest og skatteattest. Kommunene skal påse at det føres streng kontroll med at bevillingshaverne overholder loven, herunder reglene om overskjenking og om at det ikke skal selges eller skjenkes alkohol til mindreårige. Brudd på bestemmelsene må føre til raske og konsekvente reaksjoner og inndraginger av bevillingen.

Behandling utenfor institusjon
Det beste er om hjelp og behandlingstiltak for rusmisbrukere kan ytes der de senere vil ha sin tilhørighet. Slik blir det lettere å forberede seg på å takle dagliglivets krav og utfordringer uten å falle tilbake til rusmisbruk. Et hjelpeopplegg utenfor institusjon må være helhetlig og omfatte tilpassede jobb- og utdanningstilbud, dagtidsbehandling og relevante boligtiltak med aktiv oppfølging og støtte. Ressursene bør vris mot mer satsing på slik helhetshjelp i hverdagen, istedenfor å brukes ensidig til kjøp av behandlingstilbud i institusjoner. Det bør imidlertid finnes tilgjengelige heldøgnsplasser for korttidsopphold, som eventuelt kan benyttes i særlig vanskelige faser av behandlingen. Barn av rusmisbrukere i krisesituasjoner må også sikres øyeblikkelig hjelp. For å gi tilbakefallsklienter muligheter for å leve et normalisert og verdig dagligliv, vil det være aktuelt å gjøre forsøkene med metadonbehandling permanente. Dette må skje i godt kontrollerte former, og målet om total avvenning gjennom behandling og sosial funksjonsdyktighet skal fortsatt ligge til grunn.

Soningsplanlegging
En stor del av dem som soner fengselsdommer har problemer med rusmisbruk, enten det gjelder narkotika og alkohol eller nye misbruksmønstre. Deres kriminelle handlinger har ofte nær sammenheng med dette. Under soningen er det mulig å legge opp en lengre sammenhengende behandlingsperiode. For å forebygge stadige tilbakefall til kriminalitet og rusgifter, skal det innføres rett og plikt for langtidsnnsatte til soningsplanlegging. Det vil si at kvalifisert personale i samarbeid med fangene skal utvikle forpliktende soningsplaner for den enkelte. De skal blant annet inneholde forebygging og behandling for eventuelt rusmisbruk, og bygge opp de innsattes evne til å mestre egen livssituasjon. Dermed må de også omhandle oppfølgingstiltak for å forebygge tilbakefall etter soning. Dette arbeidet bør gis en langt større plass i fengselsvesenet enn hva tilfellet er idag, og fengslene må tilføres kompetanse og ressurser for å greie oppgaven.

Tilbakeholdelse under behandling
Når det er umiddelbar fare for rusmisbrukeres liv og helse, eller når de ved eget samtykke vil sikre seg mot avbrudd av behandlingen, samt når gravide kvinner er misbrukere, kan det gjennomføres inntak og behandling med tilbakeholdelse i institusjon. Om misbrukere vil ha mer tid på seg enn de fastsatte tre måneder, må de kunne samtykke til en lengre behandlingsperiode med mulighet for tilbakeholdelse. Dermed kan de slippe avbrudd i behandlingen og utskriving med fare for tilbakefall. Det er nødvendig å gi de pårørende en bedre mulighet til å nå fram når de frykter for at deres barns eller nærmestes liv og helse er i fare på grunn av rusmisbruk. Dersom sosialapparatet trass i gjentatte henvendelser lar være å iverksette hjelpetiltak, skal de pårørende kunne påklage saken til fylkesmannen som rette tilsynsmyndighet. Denne må uten opphør undersøke forholdet og gi svar så raskt som mulig.

Oppfølging og ettervern
For rusmisbrukere som er til behandling, må det lages en egen plan med vekt på kontinuitet og samordning av tiltak som skal føre ut av misbruket. Planen skal utformes og følges opp av en egen basisgruppe i hjemkommunen. Den må bygge på tro på at vedkommende ønsker endring, og ta hensyn til den enkeltes muligheter og erfaringer. Alle involverte skal trekkes inn i en kjede tiltak med sosial funksjonsdyktighet som mål. Frivillige organisasjoner kan spille en viktig rolle i å utvikle menneskelig kontaktflate og sosial støtte for rusmisbrukerne. Særlig viktig er det å finne fram til egnede botiltak og opplegg for arbeidstrening eller skolegang. På arbeidplassene kan AKAN-utvalgene være en støttespiller med sitt personkontaktsystem og tiltak for trygge, tilpassede arbeidsforhold. Misbrukerne må ikke overlates til seg selv før målene er nådd, og faren for tilbakefall er svært liten. Det må jevnlig rapporteres til basisgruppa om hvordan rehabiliteringsarbeidet utvikler seg. Det skal innenfor et langsiktig perspektiv på flere år gjennomføres stadige evalueringer av hvordan tiltakene til sjuende og sist har virket.

Organisering av behandlingstilbudet
Det er behov for mer helhetlig styring og omstilling av behandlingstiltakene for å samordne dem bedre, og sørge for at samfunnets ressurser brukes best mulig. Det må utvikles felles krav til de institusjoner som ønsker å inngå i offentlige behandlingsplaner. De skal ha kvalifiserte opplegg for aktiv støtte og oppfølging av klientene etter utskriving, og drive kontinuerlig evaluering og forbedring av egne tilbud. De må ha faste rutiner for rapportering om sine resultater i forhold til tilbakefall og behandlingsavbrudd, og for tilbakemelding fra brukere som er utskrevet. De må samarbeide med statlige regionale kompetansesentre og kunne gjennomføre behandling med mulighet for tilbakeholdelse. Fylkesmannens og fylkeslegens tilsynsansvar skal også omfatte tilsyn med at faglige forutsetninger og avtaler følges opp. For å unngå at mennesker blir kasteballer i systemet, skal det samlede ansvar for tiltak og det alt vesentlige av tilhørende økonomiske ressurser plasseres ett sted. Dette totalansvaret skal ligge i kommunene som har de beste forutsetningene for å vurdere den enkeltes samlede støtte- og behandlingsbehov.

Bedre offentlig ressursbruk

Resultater Stimulering Tidsbruk

Bruk av tilskudd Bedre kjøpere

Arbeiderpartiet vil forbedre ressursbruken i offentlig sektor ved å omstille og samordne virksomheten i tråd med nye behov og muligheter.

Resultater
Det legges ofte adskillig større vekt på planer enn på resultater. Folkevalgte organer med tilhørende administrasjon vier sjelden samme oppmerksomhet til rapporter om måloppnåelse som til behandlingen av neste års budsjett. Konsekvensene av svakheter i tjenestetilbudet og manglende gjennomføring av folkevalgte vedtak, kan dermed bli fraværende eller minimale - noe som igjen får signalvirkning. De årlige budsjettprosessene bør gjøres mindre omfattende og arbeidskrevende, slik at tid og ressurser kan frigjøres til mer resultatstyring og oppfølging av offentlige virksomheter som ikke når sine mål. I en fortløpende effektiviserings- og omstillingsprosess, er det viktig å ha en tett og løpende dialog med ansatte som berøres av prosessen, for slik å få et best mulig resultat.

Stimulering
Det skal lønne seg for offentlige etater å lykkes. God ressursbruk og måloppnåelse må i større grad stimuleres og belønnes. Det bør heller gis ekstra midler til dem som når sine mål, enn til dem som henger etter og går underskudd. Innsparte midler skal i mindre grad inndras fra en budsjettperiode til den neste, og isteden investeres i bedre tjenester. Dokumentert måloppnåelse på prioriterte felter skal stimuleres med ekstra innsatsmidler. For å gjennomføre dette på rettferdig vis trengs det bedre verktøyer for å måle effektivitet, kvalitet og brukerfornøydhet. Etterhvert som disse utvikles på de enkelte fagområder, skal det innføres mer innsatsstyrt finansiering. Slik kan vi sikre at økte bevilgninger kommer befolkningen til gode i form av flere og bedre tjenester. Også ansatte og ledere i offentlige virksomheter skal ha fordeler av å forbedre sin produktivitet. Enten det gjelder avsetninger til opplæring og forbedret arbeidsmiljø eller former for bonuslønn, skal alle ansatte behandles likt.

Tidsbruk
Offentlig sektor legger viktige deler av menneskenes timeplan i bred forstand. På alle felter skal det vurderes om tidsbruken er optimal og tilpasset nye behov. Det bør tas sikte på å forkorte vernepliktstida ytterligere innenfor de rammer som forsvarlig opplæring og beredskap setter. Syketrygdmidler bør i større grad brukes til operasjoner og behandling ved sykehusene, slik at flere kan komme fortere tilbake i arbeid. Dersom offentlige kontorer kunne holde mer åpent når folk har fri, ville mindre arbeidstid gå tapt på at folk må ha permisjon fra egen jobb for å besøke dem. Likeledes vil kortere behandlingstider av plan- og byggesaker spare næringslivet og boligbyggere for forsinkelser og usikkerhet. Bedre bruk av lokaler og personellressurser ved universiteter og høyskoler kan øke studiearbeidet pr. år og redusere den samlede studietida. Slik skal det på alle tjenesteområder kritisk gjennomgås hvordan det offentlige innvirker på befolkningens og samfunnets tidsregnskap.

Klar ansvarsdeling
For å unngå at brukere og klienter blir kasteballer i systemet, trengs det på flere felter en klarere ansvarsdeling mellom kommuner og fylkeskommuner. De ulike offentlige forvaltningsnivåene må ikke kunne skylde på hverandre når personer med behandlingsbehov blir gående for lenge uten å få institusjonsplass. Som hovedregel bør hjemkommunene ha det helhetlige ansvar for å framskaffe egnede behandlingstiltak og finansiere disse. Statlige midler til behandlingstiltak skal i hovedsak gå til kommunene, som en følge av deres primæransvar i forhold til sine innbyggere. Et entydig ansvar for rehabilitering, oppfølging, botiltak, hjemmebesøk og sysselsetting etter opphold i institusjoner må tillegges kommunene gjennom presiseringer i lov og forskrifter - enten det gjelder psykiatrien, barnevernet eller rusmisbrukeromsorgen. Vi vil foreta en bred gjennomgang av ansvars- og arbeidsdelingen mellom kommune, fylkeskommune og stat for å gjøre denne så klar og hensiktsmessig som mulig. Som et ledd i dette vil vi også gjennomgå den lokale statsforvaltningens virkemåte, spesielt med tanke på et smidigere samarbeid mellom stat og kommune på lokalt og regionalt nivå.

Bruk av tilskudd
De offentlige tilskuddsordningene må følges opp med krav og kontroller for å sikre at det blir skapt mest mulig velferd for pengene. Når det offentlige inngår avtaler med private institusjoner innen helsevesenet eller på andre områder, skal man i regelen betale en totalpris pr. tjeneste hvor kapitalutgifter inngår, slik at de samlede kostnader blir ryddige og oversiktlige. Det er nødvendig å knytte resultatkrav og evalueringer til kjøp av plasser ved private institusjoner innen barnevern, psykiatri, eldreomsorg og omsorgen for rusmisbrukere. Private barnehager som krever statlige og kommunale tilskudd skal følge nærmere bestemte sosiale hensyn ved opptak. Refusjoner til leger, fysioterapeuter og psykologer er en stor offentlig utgift som skal styres bedre ved opptrapping av kontrollvirksomheten. Det må også ligge kontrollerbare regler og krav om resultatrapportering til grunn for all offentlig støtte til frivillige organisasjoner. Valg av samarbeidspartnere og konsesjonshavere for busselskaper og ferjesamband som bygger på offentlige tilskudd, skal normalt baseres på bruk av vanlige anbudskonkurranser.

Bedre kjøpere
En stor del av utgiftene i offentlig sektor er kjøp av varer og tjenester. Mer profesjonell innkjøpsstyring i offentlige virksomheter kan føre til store besparelser. Det bør bygges opp innkjøpskompetanse og strategier for å håndtere innkjøp på en kvalifisert og framsynt måte. EØS-reglene gir store muligheter for å sikre at prinsippet om åpne anbudskonkurranser blir anvendt til beste for all offentlig ressursbruk. Statlige, kommunale og fylkeskommunale virksomheter må samordne sine innkjøp for å stå sterkere som kunder og oppnå større rabatter. Den monopolstilling som private laboratorier, apoteker, bokhandlere og andre i praksis har hatt på leveranser til offentlige etater skal oppheves. På alle felter må innkjøpsreglementer og rutiner gjennomgås for å sikre at anbud og forhandlinger brukes konsekvent og effektivt for å oppnå besparelser. Det kan frigjøres betydelige midler til mer velferdsbygging ved reforhandling av avtaler på områder som finansielle tjenester, energiavtaler, husleie og vedlikehold.

Ansvar for fellesoppgaver

Folkevalgt styring av velferdstjenester Ja til ideelle organisasjoner, samvirketiltak og folks egeninitiativ Ja til samarbeid med private

Ja til kommunale og statlige bedrifter Ja til offentlig eide selskaper Demokratisk styrte anbud

Arbeiderpartiet vil bruke fellesskapsløsninger for å skape utjamning og bygge velferd i alle deler av landet.

Folkevalgt styring av velferdstjenester
Folkevalgt styring av offentlige oppgaver og tjenester kan utøves på ulike måter, avhengig av oppgavens karakter. På mange områder krever offentlig ansvar og styring at oppgaven også utføres i offentlig regi. Myndighetsutøvelse på fellesskapets vegne i regi av politi og forsvar, er eksempler på dette. Det gjelder også hovedtyngden av oppgaver innenfor utdannings-, helse- og omsorgssektoren. Disse velferdstjenestene er blant de viktigste virkemidlene vi har for å skape utjamning og rettferdig fordeling. Derfor må det offentlige styre helheten i tjenestetilbudet og være hovedaktør som tjenesteyter. Dersom private med fortjeneste som mål får overta viktige funksjoner, vil det etterhvert føre til endringer i prioriteringer og svekkelse av de folkevalgtes mulighet til å styre ressursbruken helhetlig og rettferdig. Hensynet til kortsiktige gevinster må ikke medføre tap av helhet, kvalitet, viktig kompetanse og de ansattes rettigheter og trygghet. For å gjøre offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer, vil Arbeiderpartiet ta initiativ til positive omstillingsprosesser. Omstillingen må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner og bygges på grundige behovs- og konsekvensanalyser. Effektiviseringsgevinster må komme brukerne til gode i form av økt tjenestekvalitet og et bredere tjenestetilbud.

Ja til ideelle organisasjoner, samvirketiltak og folks egeninitiativ
Ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige. Disse inngår som en del av offentlige planer på ulike områder, som innen eldreomsorgen og behandlingstiltak for rusmisbrukere. Slike tilbud vil fortsatt være nødvendige for å sikre kapasitet og variasjon. I tillegg tar stadig flere enkeltmennesker og grupper egne initiativ og går sammen om å løse oppgaver til felles beste - gjennom foreldregrupper, grendelag og ulike organisasjoner. Foreldre som starter familiebarnehager er et eksempel på dette. Arbeiderpartiet ønsker å støtte og legge til rette for slike initiativ. Egeninitiativ viser at folk er villige til å ta direkte ansvar for felles velferd, noe som er en styrke for samfunnet. For å skille egeninitiativ fra kommersielle foretak på den ene siden, og fra offentlig tjenesteyting på den andre, vil vi ha en egen lovgivning som klargjør rolle og arbeidsvilkår for slike virksomheter.

Ja til samarbeid med private
På noen velferdsområder samarbeider det offentlige med private om enkelte tjenester. Det gjelder blant annet innen barnehagesektoren. Vi vil fortsatt ha et slikt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. En forutsetning for slike løsninger er at det sikres folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudet. Vi vil ikke tillate at kjerneoppgaver innen utdannings,- helse- og omsorgssektoren legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgaver på disse områdene må løses gjennom det offentlige. Private tjenestetilbydere skal kun fungere som et supplement. Hvis private står bak hovedtyngden av tilbud på et område, vil muligheten til folkevalgt styring, ansvar og prioritering på dette området over tid svekkes.

Ja til kommunale og statlige bedrifter
Når det folkevalgte ansvaret for en fellesoppgave ikke trenger like nær oppfølging fra dag til dag, er offentlige bedrifter og foretak med egne styrer en egnet organisasjonsform. I en slik offentlig bedrift har styret fullmakter til selv å organisere virksomheten ut fra de mål for tjenestene som er fastlagt av de folkevalgte. Ved å organisere en tjeneste som offentlig bedrift, bevares de folkevalgtes mulighet til å behandle og bestemme mål og strategier for virksomheten. Dette er særlig nødvendig på områder hvor viktige samfunnspolitiske oppgaver skal ivaretas, som innen energiforsyning. Rene markedsløsninger på et område som dette kan føre til private monopoldannelser.

Ja til offentlig eide selskaper
Når vi vil ha folkevalgt styring over oppgaver som skal løses i konkurranse mellom flere aktører i et marked, er offentlig eide aksjeselskaper eller selskap etter særlov egnede organisasjonsformer. Gjennom et offentlig selskap er det mulig å ivareta politiske mål gitt av folkevalgte organer. Samtidig kan virksomheten operere i markedet på samme måte som private virksomheter. Offentlige selskaper sikrer mulighet til politisk styring på områder som det ellers ville være umulig å styre fordi det domineres av private aktører i et marked. Telenor kan for eksempel ivareta viktige politiske mål i et tele- og datamarked preget av sterke private aktører.

Demokratisk styrte anbud
Bruk av anbud i offentlig sektor skal skje på områder der det er reell konkurranse, som innen bygge- og anleggsbransjen. Avtalene som inngås skal være av begrenset varighet og gi muligheter til å kreve reforhandlinger eller utlyse nye anbudskonkurranser. Ved offentlige anbud er det de folkevalgte organer som må bestemme hva som skal utføres, og hvilke krav som skal legges til grunn. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at firmaer som kommer i betraktning ved offentlige oppdrag, skal ha tarifffestede lønns- og arbeidsvilkår. De må ha attest om ordnede skatteforhold, og lærlingeordninger og antikontraktør-klausul må aksepteres som viktige premisser. Dersom hele offentlig sektor konsekvent følger opp dette, vil det gi mer ryddige forhold i næringslivet generelt.